Madagaskar 1976. Etter noen måneder med språkstudium på Antsirabe i innlandet skulle turen gå sør og vestover til utkanten, treat Beroroha. Bilen vi fikk til disposisjon var en Land Rover, kort type, satt sammen på Madagaskar. Ingen airkondisjon! Det skulle merkes når temperaturen i skyggen var 40 gr og gjennomsnittsfarten var 10 til 12 km/t. Etter en stund fikk jeg skaffet meg ei lita vifte som kunne blåse meg i ansiktet. Videre utstyrte jeg bilen med en kraftig lyskaster. Kom godt med på en del lange nattlige turer. Men vinsj hadde den ikke. Det var et savn når den sto fast i søla, veltet i grøfta eller satt fast midt i ei elv. Her følger noen Land Roveropplevelser.

Bremser og hjelpsomme mennesker

Den fikk gjennomgå, stakkars bil, men den tok sannelig igjen! En tid virket ikke bensinmåleren.

Ut med passasjersetet for å finne lokket til tanken. Så var det å lyse ned for å se hvor mye som var igjen. På den tiden brukte den uhorvelige mengder bensin også, så det kunne bli noen nervepirrende reiser. Ville det holde til vi kom hjem? Jerrykannene på taket fikk man bruk for.

Men det var ingenting mot problemet med bremsene. Tror det varte i et år, minst. Bremsene låste seg.

Da var det å krabbe under bilen og åpne noen ventiler for å få minske trykket som hadde opparbeidet seg. Bremsevæska rant ut i strie strømmer. Bremsene virket en stund etter påfyll av ny bremsevæske. Hvor mange liter bremsevæske det gikk med på den tiden, aner jeg ikke. Det var ikke lite.

En gang var jeg pÃ¥ vei alene fra Tulear mot Sakaraha. Et stykke pÃ¥ vei lÃ¥ste bremsene seg igjen, det var mørkt og jeg hadde ikke lommelykt med meg. Skikkelig tabbe. Lykken er bedre enn forstanden da jeg krabbet under bilen med en hjemmelaget fakkel for Ã¥ finne ventilene jeg skulle løsne. Kunne blitt et pent bÃ¥l av det. Som den gangen da jeg sto i garasjen og pumpet bensin fra ei tønne over til bilen. – God dag, hvordan stÃ¥r det til, spurte en kar med ett. Han hadde kommet ubemerket inn i den bensinstinkende garasjen med en tent sigarett i munnen. For en gang skyld hoppet jeg over de vanlige høflighetsfraser før jeg fikk kastet ham pÃ¥ dør.

Folk på Madagaskar er usedvanlige hjelpsomme. Ikke minst når det er en vazaha (europeer) som er i nød. Det liker de godt. Omtrent på samme sted som da jeg med fakkel i hånd skulle fikse bremsene lå jeg en annen gang under bilen og skulle ordne noe. En minibuss kom forbi. Den stoppet, og før jeg visste ordet av det hadde jeg minst seks tjenestevillige gassere under bilen sammen med meg. En av dem hadde til og med en skiftenøkkel i handa og var i gang med å skru i vei på noe som ikke var i stykker. Da gjelder det å være både takknemlig og bestemt på en gang. Alle diplomatiske ferdigheter må til for å fortelle hvor glad en er for hjelp og hvor sterkt en ikke ønsker den likevel. Det gikk bra den gangen og.

Hver gang vi var i Tulear, Fianarantsoa eller Antsirabe, så var det å oppsøke et bilverksted. De reparerte, det var bedre en stund, så var det på han igjen. At bremsene låste seg så bilen ikke gikk, var en ting.

Men når bremsene ikke virket i det hele tatt, da var det krise. Kjørte mange ganger milevis uten bremser. Det går riktignok ikke fort på gassiske landeveier. Men likevel. Det hender fremdeles jeg har mareritt om å kjøre bil uten bremser.

Da jeg ble biltyv

Verkstedoppholdene er et kapittel for seg. Som i Norge lover man én tid, men som regel holder ikke den. En kveld i Tulear skulle bilen bli på verkstedet over natta. Ut på kvelden gikk Sissel og jeg sammen med et annet misjonærpar ut for å spise. Vi passerte verkstedet og jeg la merke til at bilen sto parkert utenfor verkstedsporten. Ingen vakter å se. Jeg kikket inn i bilen og så at nøkkelen sto i, og bilen var åpen.

Det var ikke bra i det hele tatt, sÃ¥ jeg hoppet inn og kjørte den til misjonsstasjonen og parkerte den trygt innenfor porten. Neste formiddag ringte jeg til verkstedet og spurte om bilen var ferdig. – Snart, svarte de. – Ja vel, sa jeg. – Det var rart. Jeg har den her hos meg. Da jeg kjørte den tilbake fikk jeg vite at de hadde hatt folk ute i hele byen for Ã¥ lete etter den. Lettelsen var stor da den kom til rette, men Sissel ble ergerlig pÃ¥ meg. Hun syntes jeg hadde vært slem mot dem.

Indisk redningsmann

Livet som bilfører på Madagaskar blir aldri kjedelig. To ganger ble jeg hjulpet løs midt ute i ei elv.

En gang var det faktisk en traktor i nærheten som kom til unnsetting. Det var den eneste traktoren jeg få der i traktene på tre år. Alltid hjelp å få! På de utroligste steder. Som den gangen jeg like utenfor Beroroha ble overfalt av et uvær. I løpet fem minutter sank temperaturen fra 40 til 20 grader. Som jeg frøs! Så braket det løs med et forferdelig haglevær etterfullt av voldsomt regn. Regnet sprutet så kraftig i bakken at det slo opp igjen under motoren så den stanset. Denne gangen kom byens ene av to indiske kjøpmenn i sin bil full av familiemedlemmer som hadde vært på piknik. Selvfølgelig tauet de meg hjem.

Mekanikeren

To ganger røk bakakselen. Garasjen pÃ¥ misjonsstasjonen hadde smøregrav. Der var det greit Ã¥ fÃ¥ skiftet den. Hadde alltid med meg reserve. Fint med en firehjulstrekker som kan komme seg fram selv om bakakselen ryker. Nød lærer naken kvinne og spinne og en teolog til Ã¥ reparere biler. Til og med regulere stiftene lærte jeg meg. For ikke Ã¥ snakke om Ã¥ plukke fra hverandre et strømaggregat, rense det og sette det sammen igjen. Montere pumper og legger opp strøm huset gikk – om ikke som en lek – bra.

Kollisjon og ferge

Helt i starten på oppholdet i Beroroha måtte jeg låne en tilhenger av våre hyggelige naboer: to katolske misjonærer fra Sveits. Ei stor kasse som inneholdt møblene våre hadde blitt forsinket i transporten og vi måtte selv hente den i Sakaraha en dagsreise unna. Presten Naphthaniel ble med for å hjelpe. Vi dro avsted kl 04 på morgenkvisten fra Sakaraha for å kunne klare å rekke hjem før solnedgang. Det gjorde vi ikke. Bare et par mil fra elveleiet der ferga var, kom en svær lastebil fra veivesenet durende rundt en sving. Den eneste bilen vi så den dagen. Vi kjørte i dype spor i sanda og klarte ikke å svinge unna eller bremse opp i tide. Det smalt, men heldigvis var farten ikke så stor. Lastebilen var omtrent uskadd. Landroveren derimot fikk trykt inn støtfangeren og flerret av den venstre forskjerm inklusivt lyktene.

Vi ble enige om at her hadde ingen av oss skylda. Lastebilsjåføren strålte som ei sol. Han hadde nok ligget tynt an hos arbeidsgiveren om jeg hadde hevdet noe annet.

Vi fikk skrudd løs støtfangeren og kom oss av sted med den surret fast på taket og uten venstre lykt etter en god forsinkelse. Nå var det blitt mørkt, men heldigvis var fergemannskapet blitt gode venner av Sissel og meg allerede. De har ikke plikt til å frakte noen etter mørkets frembrudd, men da de oppdaget at det var misjonæren, kom de likevel. Det var helt sikkert takket være at Sissel hadde gitt dem epler fra innlandet ved et par anledninger. Epler var ukjent nede på kysten og de syntes det var veldige godt.

Ã… bruke bilferge pÃ¥ Madagaskar er gratis. Staten lønner mannskapet. Noen steder er derfor tjenesteiveren ikke helt pÃ¥ topp. Lønna er sÃ¥ lav at gutta pÃ¥ ferga ogsÃ¥ mÃ¥ dyrke jorda eller drive med noe annet for Ã¥ klare seg. SÃ¥ det Ã¥ holde seg inne med dem er noe av det smarteste en gjør. Vi hadde glede av det gode forholdet til fergegutta mange ganger. Noen epler regnes heller ikke som bestikkelse kan jeg tenke meg….

I grøfta

På en av turene mine til Mandronarivo som lå én dagsreise, dvs 11 mil unna, veltet jeg ned i ei grøft.

Vi var fire stk i bilen. Det var blitt mørkt, men vi var rett utenfor landsbyen. Så det var ingen fare. Etter en times tid var hele landsbyen på beina. I mellomtiden hadde Naphtaniel og jeg ligget på ryggen og beundret den fantastiske tropestjernehimmelen og filosofert over livets store spørsmål. Landsbybefolkningen kom syngende med stokker og tau og vips; så var bilen halt opp og på rett kjøl. Dagens, for ikke si hele månedens stor snakkis. Misjonærer som kjører i grøfta er gøy!

Kirkevandalisme

– De gamle misjonærerene bygget kirker, de. Men du river dem ned! Stor latter. Det ble lenge husket i Marerano at jeg 2.pÃ¥skedag 1978 rygget Land Roveren inn i en stolpe som holdt kirketaket pÃ¥ plass sÃ¥ nesten halve taket ramlet av. Heldigvis fort gjort Ã¥ reparere. Og du verden sÃ¥ gøy!

Sov godt

Abbabe – som betyr bestefar – var vaktmester, vannpumper og vedhugger hos oss. Hvor gammel han var aner jeg ikke, men helt ung var han ikke. Han bodde i et lite hus rett ved misjonsstasjonen sammen med kone og to barnebarn. En dag ble han syk. Det var noe med magen. Blindtarm? Tarmslyng? Vi ante ikke, bare at det var alvorlig og at han måtte fort til sykehus. Nærmeste sykehus lå i Tulear ca 12 timers kjøring, i beste fall. Vi bestemte oss for å reise av sted samme kveld og kjøre hele natta. Abbabe hadde store smertet og vi fikk med nød og neppe lagt ham til rette bak i bilen. Kona og ei anna dame var med for å passe på ham. På turen en km ned til fergeleiet forsto jeg at dette ikke ville gå. Han skrek høyt av smerte ved hver eneste lille dump. Vi ville aldri nå fram i tide med den farta jeg da måtte holde.

Det eneste jeg hadde var noe valium. Vi hadde et lite lager av det. Kunne kjøpes uten resept på gassiske apotek den gangen. Jeg gav ham to 10mg tabletter. Han hadde aldri spist medisiner av noe slag før så han svimte ganske fort av. Sissel sa etterpå at jeg kunne tatt livet av ham med en slik dose. Men effektivt var det. Jeg kjørte hva remmer og tøy kunne holde. De to medfølgende damer var dypt imponert over den effektive fanafodyen (medisinen) og kunne gjerne tenkt seg en slik tablett selv. På morgenkvisten kom vi fram til hovedveien fra innlandet ned til Tulear og da var vi berget. Abbabe kom til sykehuset og der fikk han rett behandling og var tilbake hos oss etter noen uker.

Lik til besvær

På Madagaskar er det viktig å bli begravet i fedrenes jord, dvs der familien kommer fra. Derfor er det ofte å se biler med ei kiste på taket og gassisk flagg. Det er en avdød på vei til fedrenes jord. En prest som jobbet ute ved kysten var død. Dessverre var han fra ei lita bygde langt inne i landet, mange mil fra Beroroha. Familien fikk liket fraktet i ei kiste fylt med trekull. Det var for å suge opp likvæske. Da bilen med kista kom til nabobyen på den andre sida av elva hadde de vært på landveien i mange dager alt.

I 40 varmegrader! Siden det ikke er mange biler å oppdrive og siden avdøde var prest, tok familien det som en selvfølge at jeg skulle frakte dem og familien videre til familiegrava. Minst en dagsreise uten veier. Jeg var mildt sagt lite innstilt på det. Med en kort landrover som ikke kunne frakte mer enn 400 kgs last ville det bli en utfordring i største laget. En hel familie + kista. Ikke tale om sa jeg. Men familien maste og til slutt måtte jeg ta turen over elva for i hvert fall å kjøre familien og kista til Beroroha.

Kista var for lang til å ha på taket. Den ville antagelig brekke i to om den ble plassert der. Derfor ble den lagt bak i bilen og den stakk langt ut bak. Kona foran sammen med meg og barna oppe på kista.

Det var så vidt vi klart å komme over elva og opp bakkene til byen. Det beste med det hele var at prestekona forsto at min bil ikke var i stand til å dra helt opp til Mandronarivo med dem og kista.

Det som ikke var like trivelig var likvæska som begynte å sive ut av kista. Trekullet var ikke nok for å holde på alt det som etter mange dager i varmen var gått i oppløsning. Noen sinkkiste innen for trekista hadde vel ikke familien råd til. Glad var jeg da kista kunne bæres vekk fra bilen og dra ned til elva for å vaske den rein. Min foreløpige erfaring som gravferdsagent.

Det går som regel bra.

Marginene er noen ganger på rett side. Slik som den gangen Sissel, Jon Daniel og jeg reiste via Marerano til Morombe. Det var en lang reise og et sted gikk «veien» på en uthugd trasé langs ei kløft og over ei smal bru uten noen form for sikring. Et godt sted for en actionfilm det der. Etter to dager kom vi inn på asfaltveien til havnebyen Morombe hvor vi skulle besøke fam. Fjose. Rett utenfor byen var veien rett og fin og jeg satte opp farten til minst 80 km. Etter to dager med snitt på 10 var det en fantastisk opplevelese. Vi kommer inn i byen, det blir mye folk og fe og jeg bremser godt ned, stanser nesten opp og med ett er bilen uten styring. Rattet bare virrer rundt. Siden farten var så lav gikk det bra. Vi fikk stanset fint opp. Ut for å sjekke. Det viste seg at en bolt som holder et styrestag var røket. Hadde det skjedd fem minutter før da farta var 80! Eller da vi kjørte i kløfta dagen før!

Hvordan vi kom oss videre til misjonsstasjonen vi skulle til, husker jeg ikke. Men dagen etter fikk jeg tak i ny bolt på en katolsk stasjon. De hadde noen Landrovervrak stående som det bare var å forsyne seg av.

Hønsetransport

Anders Roum, min far som da var 66 år kom på besøk til oss. Han fikk husket seg han også på de lange reisene utover sletter og over fjell. Vi sang gjerne Prøysens «hompetitten, hompetatten» inntil Jon Daniel på 6 år hadde fått nok. Far ble med meg på noen besøk til nabolandsbyer hvor vi viste lysbilder om kvelden og hadde gudstjenester på morgenen dagen etter. Spilte ingen rolle hvilken dag det var. Den dagen misjonæren kom på besøk var søndag uansett. Som regel fikk vi med oss ei høne, ei and eller til og med en kalkun som gave. De ble behørig bundet fast bak i bilen. På en tur far var med på tok vi med oss en kar som skulle inn til byen for å selge hønene sine. 25 stykker bundet sammen i beina ble plassert på taket. Far og jeg foran i bilen måtte stadig vekk strekke armene ut av vinduene for å lempe høner som ramlet ned utenfor. De hang ganske ukomfortable etter beina sine. Dyrevernalliansen i Norge hadde nok eksludert meg om jeg hadde vært medlem.

NÃ¥r nøden er størst…

Mye gikk galt den ettermiddagen. 1. påskedag 1977. Jeg var på vei til en liten by ved Mangoke-elva, vest-Madagaskar. Milevis i høyt, tørt tropegress hvor svake spor etter oksekjerrer var ”veien”. Først tetter gressfrøene til radiatoren så bilen går varm. Så springer radiatoren lekk, men repareres raskt med en solid dose snus donert av evangelisten.

Men da viftereima til Landroveren også ryker er det verre. Ingen fare tenkte jeg, man er da forutseende og har med seg reservereim. Det var bare det at merket var feil og reima var for liten. Den gamle som var røket forsøkes spleiset. Ståltråd surres rundt og reima settes på. ”Spoiiing” Så langt den skjøten.

En halv times nedkjøling av motoren. Ti minutters kjøring med pila faretruende på rødt. Så en halv time, så ti minutter. En kommer fram på den måten også, selv om det blir sent på kveld. Senere ville det bli før jeg kunne komme hjem til misjonsstasjonen hvor kone og barn ventet: Fire dager i kano til nærmeste vei, tre dager med bil (om det kom noen) til nærmeste bilrekvisita og samme ruta tilbake igjen.

Stemningen var ikke helt på topp den kvelden. Det blir det noen timers søvn før gudstjenesten under Kilitreet på landsbyens torg 2. påskedag. Et bord er alter, sivmatter er benker og menigheten med all slags trosbakgrunn samler seg. Nysgjerrigheten er stor, det er tross alt fem år siden sist det var prest på besøk.

Fem minutter før gudstjenesten begynner dukker det opp en eldre kar som tilfeldigvis var på gjennomreise.

-Jeg hører du har problemer med bilen, kan jeg hjelpe? Jeg var mekaniker hos en franskmann i gamle dager. I kolonitiden.

– Nei, det er nok umulig, viftereima er røket.

– Ikke noe problem, den fikser jeg. Det har jeg gjort mange ganger.

Bilen står ti meter fra alteret og mannen dukker ned i motoren i det menigheten stemmer i med den første salmen. Han tar seg en pause under ofringen og kommer rundt alteret med sitt bidrag.

Da menigheten reiser seg for å ta i mot velsignelsen starter motoren,

den går helt fint.

Reima holder!

– Vil den holde helt hjem til Beroroha, det er over 20 mil?

– Garantert.

– Hva skal du ha i betaling?

РNei, jeg skal ikke ha noe, bare hyggelig ̴ hjelpe.

– Har du en Bibel?

– Nei, jeg har aldri hatt rÃ¥d til Ã¥ kjøpe noen.

– Vær sÃ¥ god, du skal fÃ¥ denne.

Aldri har jeg opplevd maken til forandring i et ansikt. Han st̴r bare ̴ gaper. S̴ tar han bibelen. Holder den inntil seg, griper hendene mine og stammer: РMisaotra tompoko. Рtakk.

Deretter løfter han bibelen høyt til vers, løper ut på torget og roper:

Jereo ny Baiboliko! Jereo ny Baiboliko! Se min bibel! Se min bibel! Om igjen og om igjen.

At han kom forbi nettopp den dagen da nettopp den reima røk….! Var han virkelig tilfeldig på gjennomreise, eller var det noen der oppe som sendte ham? Slik går det også an å tenke, gjør det ikke?

Noen dager etter fikk jeg tak i en reservereim. Det tok tre måneder med temmelig røff kjøring før det var nødvendig å skifte ut den reparerte.

Englehjelp igjen.

Lenge etterpå slo det meg: Hendte dette virkelig? Hvem var han, kraftkaren som kunne løfte en Landrover, helt alene? Det har hendt, jeg har vitner. En gassisk prest og kona mi og en fireåring. Men han husker det ikke lenger.

Året var 1976 – i august eller september skulle vi for første gang krysse Malio-elva. En stor sideelv til den enda mektigere Mangoky, Madagaskars største elv. Det var slutten av tørketiden og lite vann. Derfor kunne vi krysse den. Først bare tørr sand. Midt ute i elveleiet rant det noe vann. Ikke mye, men nok. Jeg hadde ikke særlig erfaring med slik elvekryssing og gjorde feil fra starten av. Hemmeligheten er å kjøre så fort som mulig på aller laveste gir, det 1. Hold jevn fart og for all del, ikke få stans. Men jeg hadde så god fart mens det ennå var tørr sand at jeg kjørte på 2. gir. Da vi kom ut i vannet ble det for mye for motoren og jeg måtte gire ned. Det ble en ørliten stans og dermed var det gjort! Hjula ble sugd fast i den bløte, våte sanda og der sto vi. Midt i elva. Vannet står opp til midten av hjulene.

Vel, ingen fare i og for seg. Bilen sto godt den, ville ikke synke mer. Men det var like før solnedgang. Det var langt til nærmeste landsby.

Vi hadde ikke så veldig mye mat med oss. Kone, fireårige sønn, prest og jeg, vi syntes ikke mye om å skulle overnatte midt ute i elva. Men hva kunne vi gjøre? Vi forsøkte å grave litt rundt hjulene for å få vekk sand, men det var håpløst. Elvevannet la ny sand på plass etterhvert som vi gravde. Jeg visste at i slike tilfeller må en ha en stokk som en kan bruke som vektstenger under hjulene. Tre- fire sterke menn som kan henge seg fast i dem og vippe løs hvert hjul fra sanden en etter en. Så noen som kan gi en god dytt i det bilen langsomt slipper løs fra fangenskapet sitt.

I det sola gikk ned og skumringen satte inn, det blir fort mørkt så langt sør, kom en mann med et lite knytte i en stokk over skulderen. Han så oss og nærmet seg. Tydeligvis på langfart. Fra hvor og til hvor? Fikk aldri vite det. Merkelig at han skulle være ute så pass sent, så pass langt fra nærmeste landsby og helt alene. Gassere liker ikke å være ute etter at sola går ned, især ikke langt fra byer og spesielt ikke alene.

Han hilste og hadde oppfattet situasjonen. Ikke noe problem, sier han. Sett dere inn i bilen, start motoren og vær klar. Så tar han tak i bilen ved venstre bakhjul og løfter den løs fra sanda. Deretter venstre forhjul, høyre forhjul og bakhjul. Kjør nå, roper han og dytter i bak. Jeg kjørte. Bilen kom seg løs og vi var på vei. Kunne ikke stanse.

Nå var det bare holde farten opp til vi var på tørr sand igjen. Det var ca hundre meter til bredden og da vi var der stanset jeg og gikk ut for å takke. Men nå var det mørkt og mannen var ikke lenger å se. Han var gått videre uten å få takk.

Jeg tro vi alle var litt fortumlet så vi ikke riktig oppfattet hva som hadde skjedd. Senere begynte jeg å tenke. Kan én mann være så sterk at han kan løfte opp en Landrover sugd fast i sanda? Kan én mann klare å dytte en bil på 2 tonn så den kommer seg løs og i fart?

Det er kanskje mulig for en eller annen kraftkar av denne verden.

At en engel fra den andre verden kan det. Det er mer sannsynlig.

De siste dagene jeg var i Sulaymania ble gatebildet svært preget av det kommende valget 30.april. Grønne, physician gule, ask blå og brune flagg hang overalt. Hvert parti har sin farge. Valgplakater prydet alle ledige vegger og det kjekke var å se alle kvinnene som stiller. Nesten alle partier har ca 50% kvinnelige kandidater ble jeg fortalt. Til sammen 20 millioner irakere var registrert i valget på ny nasjonalforsamling, men et endelig svar på hvor mange som stemte, er først klart ca 17 mai. Etter rapportene å dømme har valgdeltagelsen vært god til Irak å være: ca 60%.

Det er mye vold i Irak og de siste mÃ¥nedene har vært de verste pÃ¥ mange Ã¥r. Heldigvis er det ikke slik overalt. Nord-Irak=det Kurdiske selvstyrte omrÃ¥det hvor Sulaymania ligger har det vært fredelig lenge. Da kan kunsten blomstre, slik som pÃ¥ kunstakademiet i byen hvor det er mye fint Ã¥ se og hvor “Love” var sentralt plassert.

Dermed var min tid i klosteret Deir Mayam over for denne gangen. Som et siste lite minne: Dueparet som hadde slått seg ned på strømmåleren utenfor kjøkkendøren.

Trofast og uredd ruget duemor (eller -far?) på de to eggene som lå der. Livet går videre. Tro, håp og kjærlighet lever også her. Ja, kanskje ikke minst her!

Min yngste sønn, Børge Andre, ankom kl 0400 til Sulaymania internasjonale flyplass 4. april for å være her ei ukes tid. Så skal vi reise hjem sammen. Planlegger å legge turen om Tyrkia, Georgia og Armenia. Vi kunne også dratt til Iran, site men da måtte vi ta fly.

Bildet av oss to er tatt foran en vegg med valgplakater. Valg 30.april. Legg merke til de kvinnelige kandidatene. Ca 50 av kandidatene er kvinner.

Hva gjør en far når sønnen kommer? Jo, rett til frisøren. Ikke helt fornøyd med klippen, riktignok, men til en pris av kr 35,- så er det akseptabelt.

Vi har vært pÃ¥ en flott fjelltur med “Kurdistands vandreklubb”.  Norge, Tsjekkia, Frankrike, Tyskland, Iran, Syria og Kurdistan – Litt av en internasjonal gruppe!

Så har Børge A. og jeg vært på krigsmuseet her i byen. Saddam forsøkte å fordrive/utrydde den kurdiske befolkningen i området her på -80 og 90 tallet. Midt i byen ligger et forferdelig sted: Fengsel og torturkammer. Dette er nå blitt til museum. Da vi var der krydde det av skoleklasser. De skal lære om hva friheten har kostet deres foreldre og besteforeldre, for så å kunne sette pris på den og forsvare dem, om det skulle trengs. Minner meg mye om min egen oppvekst og det vi hørte om 2.verdenskrig i Norge.

Vi treffer stadig på hyggelig folk. Kjekt med all den høflige og hjelpsomme ungdommen. Lett å komme i prat med dem selv om mange ikke kan særlig engelsk. Børge er litt overasket over at engelskopplæringen i  skolen er såpass mangelfull som den tydeligvis er.

Stadig opplever vi morsomme møter. I alt har jeg truffet 6 norsk- og en svensktalende kurder. Ei jente stakk plutselig ut hodet fra ei dør og spurte pÃ¥ norsk: – Er det ikke norsk dere snakker? Hun hadde bodd 15 Ã¥r i Norge. Det er mange som nÃ¥ har reist tilbake til hjemlandet sitt. Et godt tegn.

I klosteret går livet sin gang. De tre faste beboerne her har mye å gjøre. Alle måltider lager de selv. Enkelt og velsmakende hver gang. Vi har det hyggelig sammen og praten går livlig rundt de fleste tema. Men krigen i Syria, bekymringen for Fader Paolo som er bortført, og sorgen over en nær venn, Fader Frans, som nylig ble myrdet i Homs setter naturligvis sitt preg på oss alle.

Som jeg har nevnt tidligere er dette et nytt kloster, opprettet for bare to år siden i de gamle lokalene til den Kaldeiske kirken her på stedet. Menigheten har tredoblet seg siden Irak-krigen. I Sør-Irak er det blitt tøffere for de kristne, så de flytter ut av landet, eller hit til det fredeligere Nord-Irak/Kurdistan. Dermed bygget de seg en, svær ny kirke for ca ti  år siden. Gamlekirken med tilliggende bygninger (et helt kvartal) skal ny bygges om til et kloster med vekt på felleskristent arbeid, dialog/samarbeid med muslimer og arbeid for miljøsaken!

Dagene er som regel preget av oppussingsarbeidet og forsøk på å skape nye tilbud som f.eks turer og leirer for ungdommen. Dessuten en viktig sak: Gi alle de kristne fremmedarbeiderne i byen et gudstjenestlig tilbud. Det er flere hundre kristne filippinere og indere som jobber særlig i helsesektoren. Kristne fra Indonesia og alle mulige vestlige land er det også. Siden søndag er arbeidsdag og vaktrutiner pluss (antagelig) kulturforskjeller gjør at de sjelden oppsøker den lokale kirken. Men hit kommer de med jevne mellomrom. To busslaster fyller godt opp i kirkerommet. At de kommer fra en kultur hvor det er orden og disiplin på en annen måte enn vi er vant til kan en se bare på hvor pent de setter opp skoene sine utenfor kirken! Videre synger de masse sanger mer lik slik vi gjør hjemme i Norge. Kirkekaffe = kirkete er en selvfølge!

Samme fredag (fridag) i forrige uke som vi hadde denne flotte gjengen på besøk strømmet det til med unger fra 7 til 13 år. De har sin ukentlig katekismeundervisning. Vanligvis er den i nykirken, men denne dagen var den opptatt med en begravelse. Etter felles oppstilling på den lille hageflekken vår, bar det avsted til undervisning i tre grupper. Gutter og jenter i samme klasse.

Alle lærerne deres var kvinner. Tre nonner fra et nonnekloster i byen pluss et tre andre. I pausen ble det selvsagt sparket og kaste ball på plenen, noe som gikk hardt utover mine nyplantede vårblomster, men det tar vi ikke så tungt. Ungene frydet seg. De har ikke så fin hage i nykirken. Ja ikke hage i det hele tatt.

Etter nok en undervisningstime var det lunch bestÃ¥ende av “pølsebrød” med fiskepinneliknende tilbehør og masse ketchup.

Nonnene fra nonneklosteret har begynt å smile til meg nå. Det tok omtrent tre uker. Antagelig har de funnet ut at jeg ikke er så kjettersk av sinnelag som de trodde. Ikke vet jeg, men de virket svært så skeptiske og forbeholdne i starten.  Jeg må få vite litt mer om de kristnes forhold til utenforstående. Umiddelbart virker den som en ganske så lukket gruppe og liter åpne for nykommere. Kanskje har det med deres situasjon som en presset minoritet?

Heldige meg! Overalt dukker det opp vennlige og smilende folk som gjerne slår av en prat på det for øyeblikket tilgjengelige språk. I dag har jeg fått frisket opp både tysken og fransken.

Fint med vakkert vårlandskap og historiske minnesmerker. Denne tøffe krigeren som dukket opp på fjellturen vår i går er 4200 år gammel. Omtrent som Moses, sovaldi eller noe der omkring

Men levende mennesker slår alt. For et par dager siden var vi invitert til kaffe hos et Iransk/kristent ektepar i deres nydelige leilighet. Interessant å se hvor forskjellig folk bor her. Disse hadde møbler og bilder på veggen. Kanskje ikke min stil, patient men ikke ulikt slik vi har det. Den kurdiske familien vi bodde hos inne i dalen vi besøkte, hadde også et fint hus. Men der: Ikke annet enn  tepper  på gulvet og ingen bilder på veggene.

Nesten alltid stiller folk villig opp til fotografering og takker så hjertelig for det. På mine vandringer i bygatene står fotomotivene i kø.

Det gjorde de også på den store nyttårsfesten jeg har skrevet om tidligere. Trodde det var en vårfest, men så viser det seg at en eldgammel før-muslimsk og før-kristen kalender  har 21. mars som nyttårsdag. ikke så rart, for det er jo vår.

Tok drosje hjem fra en bytur i kveld: – Har du familie?, spør jeg. Den sikreste mÃ¥ten Ã¥ fÃ¥ kontakt pÃ¥! DrosjesjÃ¥føren som kan litt engelsk svarer stolt at han har kone og fire barn. SÃ¥, mens vi snirkler oss rundt i gatene, leter han fram bilder av alle sammen. For en nydelig familie! Folk er vakre pÃ¥ disse kanter av verden. – Er dere protestanter eller katolikker i Norge? Da fader Jens en dag  skulle forklare hva protestanter er for noe i forhold til katolikker svarte han spøkefullt: De er kristne shia. Men det sa ikke jeg til sjÃ¥føren. Shia er “no good” her i strøket.

Aldri hadde jeg trodd at vakre, healing kvinnelige soldater i full mundur ville vinke smilende til meg og villig stille opp til fotografering. Og det til og med geriljasoldater tilhørende PKK – (Kurdistans Arbeiderparti) – som fremdeles regnes som en terrororganisasjon av bla Norge. Langt opp i fjellene helt pÃ¥ grensa til Iran og Tyrkia har de etablert seg som en egen selvstendig “stat”. Dette er ikke Irak, thumb dette er ikke engang den autonome kurdiske republikken Kurdistan , dette er PKK-land med sin egen hær. En hær hvor kvinnene deltar pÃ¥ like linje som menn. En av fredsaktivistene jeg var sammen med sa det slik: Dette er det eneste gode jeg kan si om krigen her: Kvinnene aksepteres som mennenes likeverdige. Deres eksempel kan komme til Ã¥ bety mye for kvinnesynet i dette landet. Ikke minst for kvinnene selv som beundrer dem og ser pÃ¥ dem som helter. Kvinner kan! SÃ¥ fÃ¥r vi bare hÃ¥pe at det vil fortsette nÃ¥r freden en gang kommer til disse omrÃ¥dene.

På veien videre kjørte vi forbi et minnesmerke over en familie som var bombet ihjel av et Tyrkisk jagerfly så sent som i august 2012. 10 mil inne i det som i teorien er Irak. Så krigen mellom Tyrkia og PKK er ikke langt unna. Akkurat nå er det fredelig i fjellene. Måtte det også vare.

I dette ville fjellområdet, rett ved Iraks høyeste fjell på over 3600 moh, dro jeg sammen med tre fra klosteret, 7 fra Christian Peacesmaker Team og vår kurdiske vert og reiseleder Rezhiar. Først lang inn i en trang dal ca 2000 moh til en liten landsby på veier som gjør våre egne vestlandske veier om til rene motorveier. Alt kan dyrkes i den fruktbare jorda med rikelig tilgang på vann fra snøfjellene: Mandler, ferskener, appelsiner, valnøtter, epler og alt som denne kloden har av grønnsaker.  Rezhins familie tok i mot oss med all den gjestfriheten Midtøstens folk kan oppdrive, og det sier ikke lite. En tur i fjellene hvor snøen ennå lå innbød til snøballkrig. Noe som skapte mye moro, ikke minst med tanke på fredsaktivistenes entusiasme for denne type krig.

21.mars er en stor dag i Kurdistan. Da feires vÃ¥rens komme og folk reiser i titusenvis ut av alle byer. Piknik er kultur! At en sitter timesvis i uendelige køer morgen og kveld til og fra spiller ingen rolle. Vi havnet ogsÃ¥ midt oppe i et stort PKK arrangement med taler, flagg og festkledde mennesker i tusentall. Hele dalen var fylt opp. Her var det lett Ã¥ fÃ¥ nye facebokvenner! – Vi er kurdiske syrere. – Vi er kurdiske tyrkere.  – Jeg kommer fra Armenia  – Jeg har en to brødre i Oslo.  – Kom og spis med oss. – Skal det være en kopp te? – Hva med en banan? – Bli med og dans! Jeg har aldri vært, og kommer aldri til Ã¥ bli noen danser. Men det er umulig Ã¥ avslÃ¥ tilbud om Ã¥ delta i kurdisk ringdans.

Kurdistan kommer aldri til å bli det samme etter dette. Terrorister og våpen, jo det finnes. Men sannelig finnes det varme mennesker med glede og humor, for ikke å snakke om stolthet over eget land og egne verdier. Dessuten: Så vakre de er, da spesielt kvinnene i sine flotte nasjonaldrakter.

Et vanlig spørsmÃ¥l: – Hva synes du om Kurdistan? Hver gang kunne jeg svare helt ærlig: Fantastisk!

– Du fÃ¥r holde passet klart, ailment sa fader Jens da vi nærmet oss den første kontrollposten pÃ¥ vei til Erbil. Erbil er regionhovedstanden for Kurdistan. Der er parlamentet og presidenten. Der holder ogsÃ¥ biskopen i den Kaldeiske kirken i omrÃ¥det til. (Patriarken er i Bagdad) Jeg fikk være med dit for Ã¥ bli litt mer kjent med landet og folket mens Jens skulle i et møte. – Pass? spør jeg. -Skulle jeg ha med det?

Sånn kan det gå når en ikke er kommet inn i sikkerhetssituasjonen. Er jo ikke vant med å ha passet på seg hele tiden. Heldigvis gikk det bra. Det er lenge siden det har vært noe terrorangrep i området her, buy og Jens er alt godt kjent ved de forskjellige postene. Ingen ba om pass eller annen identifikasjon, drugs så jeg slapp med skrekken. Antagelig hadde det ikke skjedd annet enn at vi måtte gjøre vendereis, men det hadde ikke vært noe særlig.

BÃ¥de i Erbil, Dohu og Sulaymania, de tre byene jeg har vært i har vakter utenfor alle offentlige bygninger, banker, moskeer og kirker. De virker vennlige og avslappede. Noen prater i mobilen, noen drikker te, noen kikker litt nysgjerrig pÃ¥ en fremmed som gÃ¥r forbi. Alle hilser vennlig tilbake nÃ¥r jeg sier hei og jeg er til og med bedt pÃ¥ et glass (alltid smÃ¥ glass) med søt te. Bestandig en som kan litt engelsk og det aller første spørsmÃ¥let er: – Hva heter du? Deretter hvor kommer du fra? Reaksjonen pÃ¥ svaret pÃ¥ spørsmÃ¥l nr to er som regel: – Der er det kaldt!

I Sulaymania, eller Slemania som jeg nå har oppdaget at folk kaller byen, har to kristne kirker og to klosterliknende institusjoner. Her jeg er har vi to godt bevæpnede vakter døgnet rundt. De har sin egen vaktbod på gatehjørnet og er stille og greie, hilser høflig og tar livet med ro, heldigvis. Så lenge de ikke har noe å gjøre er det strålende.

Til venstre: To jenter tenner lys ved Mariaalteret ved inngangen til hovedkirken.                     Til høyre: En av karene som passer på meg (og klosteret)

Fader Jens, som gir dem en liten oppmuntring og takkegave en gang i blant bestÃ¥ende av søte kaker (noe som spises i store mengder i Midtøsten) mener at det ikke er nødvendig med vakter. Myndighetene som betaler utgiftene mener noe annet. Hele 70 mann pÃ¥ skift er med pÃ¥ Ã¥ vokte disse tre kristne byggingene. – Det blir mye penger, bemerket jeg og fikk som svar at det ikke var sÃ¥ dumt for sysselsettingen.

Apropos det siste: Utenfor byen er Iraks sementindustri samlet. Fire gigantiske anlegg.

Alle er heltautomatiserte og kunne blitt drevet med 8-10 mann pr fabrikk. Men all automatikken er slått av og flere hundre har fått arbeid der. Antagelig ikke så dumt. Mange får ikke jobb fordi utdannelsesnivået er for lavt. Sykehusene og bygningsindustrien er fulle av innvandrere fra India og Filipinene. Flere hundre indiske sykepleiere jobber i dette landet.

PS. Ved den siste kontrollen sent pÃ¥ kvelden kikket en maskert soldat inn i bilen. Bare øynene hans lyste – og smilte opp da han sa: Hei jeg har bodd i Oslo.

Her i Deir Maryam er det to munker og to nonner. En fra Sveits, remedy   to fra Frankrike og en fra Tyskland. Men det er bare fader Jens som er “ekte” munk. De andre skal bli det nÃ¥r prøvetiden deres er over. I tillegg bor det en kurdisk familie  i en leilighet over kontor- og kjøkkenavdelingen. Mannen i huset fungerer som diakon om søndagene. Diakon er mer som en klokker Ã¥ regne for oss. Et kristent ektepar fra Iran bor like i nærheten (pÃ¥ ferie) og kommer stadig innom for Ã¥ ta i et tak. Begge maler, click en vegger, den andre glass til vinduene i biblioteket.

       I tillegg er det meg. Er her som gjest, men blir regnet med som en i fellesskapet og tar del i alt som skjer. Dermed blir det litt Ã¥ gjøre. Det er som Ã¥ leve i et kollektiv. Det er mye pent Ã¥ si om mine medbeboere, men utpreget ryddige av seg er de ikke. SÃ¥ jeg har funnet min nisje i samfunnet her. Store forbedringer i løpet av den siste uka sett med mine øyne. Redskapsrommet som ikke var til Ã¥ komme inn i eller finne ting i, tok en dag Ã¥ fikse. Men resultat – og takksigelsene- viser at det var verdt strevet. Har nesten bokstavelig talt kommet pÃ¥ min rette hylle!

Et hvert kloster med respekt for seg selv har et rikholdig bibliotek. Det kan ikke sies om dette. Men det har sine Ã¥rsaker. Klosteret er bare i startfasen og penger til bøker mangler. Men nÃ¥ har de fÃ¥tt en gave pÃ¥ adskillige kroner og har store planer.     I mellomtiden har jeg oppnevnt meg selv til bibliotekar og resultat er jeg svært fornøyd med, om jeg pÃ¥ si det selv. Et “før” og “etter” foto viser det. Er det ikke blitt fint? SÃ¥ nÃ¥ kan jeg sitte her og lese og skrive i tiden som kommer. Prøvde ogsÃ¥ Ã¥ henge opp noen plakater, men siden det var fare for at de fine, nymalte veggene skulle bli ødelagt av tapen jeg fant til det bruk, er det utsatt.