Silkeveien – Diyarbakir – Tigris

Etter 39 timer og 20 min. pÃ¥ toget med brød, buy cialis bananer, generic to stykker ost og vann var det greit Ã¥ gÃ¥ av i Diyarbakir. Hit hadde jeg ikke regnet med Ã¥ komme, men sÃ¥ traff jeg en godhjertet ung, troende muslimsk dame som tok jobben som tolk da en gjeng soldater dukket opp og skulle kontrollere oss. Hun syntes det var spennende med denne kristne presten – hadde aldri snakket med kristne før – som var pÃ¥ vei til nabobyen hennes. Det var ikke noe sted Ã¥ dra til, mente hun. Nei Diyarbakir, det var stedet. Jeg hadde hørt om den, men bare sÃ¥ vidt. Siden jeg visste det lÃ¥ en syrisk ortodoks kirke i byen sÃ¥ kunne jeg ta en stopp der.

Det har jeg ikke angret på. Byen er fra før Kristus, omringet av en kjempemur fra romertiden og har vært hovedsetet for den syrisk-ordodokse patriarken (deres kirkeoverhode).

Papaz Yusf Akbulut kunne fortelle at de kristne dannet en menighet der alt i det 1. årh. etter Kristus. Kirken deres var nyere, men lå på ruiner av flere gamle kirker. Nå var de bare 40 kristne igjen i byen. Samme historien som overalt ellers: Rundt 1.verdenskrig ble de forfulgt, drept eller fordrevet at det ottomanske regimet. Armenerne, også kristne, gikk det verre med, ca to millioner ble drept, resten flyktet og nå er det bare en håndfull igjen. På bildet er presten til venstre. Helt til høyre sitter Sutku Ekem. Han og kona er de to siste armenerne igjen i byen etter det jeg forsto.

De satte pris på besøk og jeg fikk servert te på tyrkisk vis. Mens vi var der dukket en gjeng tyrkiske turister fra Istanbul opp. De ble vist rundt i kirken av presten. Han ville ikke at vi skulle fotografere i den. Etter at de var gått tok han meg med seg inn og fortalte om kirken og om livet for de kristne. De hadde det rolig for tiden, men de lever med stadig frykt for framtida.

Diyarbakir er kurdisk by. Det har vært mange blodige kamper i og rundt byen inntil for kort tid siden. NÃ¥ er det fredelig – sÃ¥ lange det varer? Masse folk i gatene og et enormt marked. Det er slutten pÃ¥ Ramadan snart. Rett før kl 18 stÃ¥r folk i kø for Ã¥ fÃ¥ kjøpt seg mat. Da har de ikke spist siden kvelden før. SÃ¥ nÃ¥r bønneropene gjaller fra minaretene spises det!

I ettermiddag tok Denize og familien meg med til Kemal Atatürks bolig. Han er det moderne Tyrkias grunnlegger og blir enormt respektert. Han bodde i byen her et års tid og det er de stolte av. Huset hans lå med nydelig utsikt til Tigris som har sine kilder ikke langt herfra.

Siden ble det middag i 1001 natts omgivelser ved en karpedam. Nå var sola gått ned og ingen lot seg be to ganger med å forsyne seg. Jeg var gjest og skulle selvsagt ikke betale.

Derfra gikk turen til Silkeveiens gamle kamelkaravan-rasteplass. Kaffe og vannpipe til dem som ville ha.

I morgen gÃ¥r ferden videre til Batman med tog, buss til Midyat og da er jeg i nærheten av Mar Gabriel som er et av de virkelig store mÃ¥lene for denne turen. Som tidligere: Usikker nÃ¥r bloggen kan oppdateres neste gang – sÃ¥ følg bare med. Takk for gode tanker og forbønner – det har og vil komme til Ã¥ trenges.