Antep har en samling av verdens best bevarte romerske mosaikkgulv.
РDu m̴ vente til kl 9 (21). Trenger bekreftelse fra Damaskus p̴ fax. Any problem?
Nei, selvsagt ikke. Fem timer på en grensestasjon er ikke all verden. Det er bare det at bilen jeg har betalt for til Aleppo ikke kan vente, det er andre folk i den. Den – skulle det vise seg – meget prat- og hjelpsomme passfunksjonæren farer ut til drosja og – virker det på meg, view men er vel antagelig bare vanlig arabisk høflighet – fillerister sjåføren som motvillig betaler meg det beløpet jeg trenger for å komme videre.
Så uten ekstra utgifter setter jeg meg i ettermiddagssolen og starter ventingen. Tenkte jeg ville få god tid til å lese og skrive litt, men nei da. Livet ved grensa var fascinere. En busslast av kvinner og menn i alle aldre skulle spise middag. Tepper utover asfalten. Alle kvinnene i svart pratet og lo og storkoste seg mens mannfolka styrte med gassapparatet. Utallige hermetikkbokser ble åpnet med digre kniver og innholdet tømt i gryta. Det luktet godt. Jeg gomlet på min siste banan og prøvde å puste minst mulig hver gang en eksosspyende lastebil hostet forbi. Et gammelt par kledd som skikkelige arabere slet og dro på en koffert uten hjul, en guttunge etter med enda tyngre bagasje. Mye folk drar på her i livet.
Lastebilsjåfører i kø og hisset seg opp uten at funksjonærene hevet et øyebryn av den grunn.
Etter en times tid roet det seg ned og min beskyttende engel av en passkontrollør slo seg ned ved siden av meg. – Bare to barn?! Jeg har syv, forkynte han stolt. At mine to var sønner hjalp noe. SÃ¥ fikk han se familiebilder. Alltid suksess, det. SÃ¥ ville han besøke meg i Norge og jeg mÃ¥tte bare komme hjem til ham nÃ¥r som helst. Vi fÃ¥r nÃ¥ se pÃ¥ det…
Etter 2 ½ time ble jeg ropt inn til et kontor. Der satt SJEFEN. Han sÃ¥ slik ut tronende ved et digert skrivebord og med fem menn i ærbødig avstand. Det ble servert kaffe og “forhøret” startet: – Hvor gammel er du? Reiser du alene? Hvor er familien din? Hva skal du her? Hvor skal du etterpÃ¥? Hva jobber du med? Prest, hva prest? – Jeg er imam i den Norske kirke, svarte jeg.
Ti sekunders granskende taushet. SÃ¥: Welcome.
Tre minutter etter var alle stempler på plass og jeg vinket fornøyd avgårde over grensa av min nye passfunksjonærvenn.
En drosje av gassisk standard ventet på meg og dermed var jeg I Aleppo før kl 20. Hva skjer der? Følg med.