Når det hellige blir turistattraksjon

Det snirkler seg et sammenhengende menneskebånd oppover mot det 2288 meters høye Sinaifjellet.(Charles Chaplins: gullfeber) Her oppe fikk Moses steintavlene med de ti bud mens Aron og folket danset rundt gullkalven nede på sletta ikke langt fra der Moses noen år tidligere møtte Gud, no rx JHWH, i den brennende tornebusken. Mer midt i tre verdensreligioners felles historie på et sted kommer man antagelig ikke. Min snille niese, Kristin, har tatt meg med til den store opplevelsen: soloppgangen fra Sinaifjellets topp. DET var en flott opplevelse.

Men når man skal dele den med tusenvis av russere, -O sole mio -syngende italienere (som ikke kan synge en gang) tilbud om kamelskyss for hver 100 meter, teservering for hver km. og påminning om at det nå er siste sjanse for å gå på do, da blir det litt slitsomt. Ikke pga bakkene. Vel oppe satt vi vaglet i nattekulda klar for soloppgangen.

Kristin og jeg hadde tatt med oss ullgensere og var greit nok kledd for å tåle litt kulde. Men det hadde ikke ullteppeutleierne fått med seg. Så den helt store roen til meditasjon over Sinaifjellets religiøse og historiske betydning samt undring over den vakre naturen ble det ikke.

Da vi også skulle stå i kø for å se inn i det historiske og vakre Katharinaklosteret takket jeg for meg. Jeg fant ut at det var fint utenfra, så får jeg heller se på bildene innenfra. Men en mengde hodeskaller fikk jeg et glimt av.

Det er som fader Paolo i Mar Musa sa det da turistene begynte å komme tilklosteret hans: Vi er offer for vår egen suksess. At hele verden strømmer til Moses sitt fjell er jo flott, men i det de glør det skjer det noe med fjellet og menneskene. Ikke bare til det positive.

This entry was posted in Pilegrimstur and tagged , . Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published.