Nøyaktig hvor langt det er fra Antakya i Tyrkia til Sulaymania i Irak/Kurdistan har jeg ikke sjekket, sales men det tok sin tid. Ikke fordi busssjåføren tok det med ro- det går kjapt unna. Men når kl er 0430 og øyelokka er tunge, da kan mye skje. Heldigvis gikk det bra denne gangen. Den digre bussen befant seg med ett midt inne blant blomster og trær i en rundkjøring. 
Vi ble beordret ut for å dytte. Den rikket seg ikke en mm. Heldigvis gikk det ikke mer enn halvannetime så kom kranbilen og dro hele sulamitten fri. Vi ble overflyttet til et par andre busser som kom forbi. Senere på morgenen dukket gamlebussen opp igjen og vi fikk tilbake våre faste plasser.
Grensepasseringen mellom Tyrkia og Kurdistan gikk fint. Ikke mer enn knapt to timer. Deretter var det passkontroll med jevne
mellomrom hele dagen. Falt ut av tellingen. Da vi nærmet oss Sulaymania ble Fader Jens og jeg noe motvillig lempet av bussen midt pÃ¥ en motorvei. Bussen hadde det travelt med Ã¥ snu og der sto vi. Trafikken var kolossal, men hastigheten lav pga en masse fartshumper. Bilistene var sikkert vant til folk som kommer rekende over motorveien. De stoppet opp og var hjelpsomheten selv slik at vi fikk krysset den uten fare for liv og lemmer. Snart kom det en drosje og vips var vi framme i gamlebyen og til klosteret hvor maten sto klar til oss – og et stort gjesterom til meg. 
Søndag 9.mars begynte dagen med en messe kl 8. Fader Jens, som opprinnelig er tysk med sveitsisk pass, forrettet på arabisk slik som jeg er vant til fra Mar Musa i Syria
Følg med. Mer kommer om hva jeg opplever og hvordan livet mitt disse ukene i kloster vil bli.
11 Responses to 25 timers busstur og en ufrivillig stopp