Det kan være lett å glemme den nære historie.
NÃ¥r man som meg reiser rundt i dette omrÃ¥det og møter vennlige, vakre og gjestfrie mennesker overalt. Blir inviter pÃ¥ te av soldater og butikkeieren jeg kjøpte ladekabel til pc’en av. 
Spiser et lass med kaker i bursdagsselskapet til naboens 23 årige datter, drikker sterk kaffe med sukker nok til en ukes forbruk hos noen iranere og tas med på turer til nære og fjerntliggende strøk. 
               I et majestetisk fjelllandskap hvor våren er i full gang med å slå ut sine blomster og gjør markene grønne. Slik som her om dagen da de nevnte iranere kom på morgenkvisten og lurte på om jeg ville bli med til Halabja som ligger et par times kjøring herfra. De skulle besøke et minnesmerket etter krigen på 1980-tallet. En krig jeg husker så vidt. Mellom Iran og Irak, men også en krig hvor Saddam Hussein ville fordrive kurderne i regionene her.
PÃ¥ veien stoppet vi ved en moske for Ã¥ gÃ¥ pÃ¥ do. Praktisk slik: alle moskeer har rene og greie toaletter som alle kan bruke. Aldri noen nød mht naturens behov her i landet! Der traff vi pÃ¥ en gjeng festglade universitetsansatte pÃ¥ busstur. Straks var vi tatt opp i flokken og nÃ¥ skulle det spises – masse , synges og danses. det tok sin tid, men kjekt var det.
Etter denne festen dro vi til minnesmerket  kombinert med et krigsmuseum. Det var en brå og brutal overgang. 16. mars 1988 bombet Irak Halabja med kjemiske våpen. Mennesker og dyr falt om og døde i gatene, og overlevende løp hysterisk rundt før de kollapset. 5000 mennesker mistet livet i dette ene angrepet. 
Slik står det å lese på hjemmesiden til Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter:
     Massedrap på kurdere i Nord-Irak
Under krigen mellom Iran og Irak på 1980-tallet ble irakiske kurdere utsatt for forfølgelser og angrep med kjemiske våpen. I løpet av 1988 ble opp mot 100 000 kurdere drept og flere hundre tusen drevet på flukt. Irakiske styrker stod bak aksjonene, som de gav kodenavnet Anfal.
Husseins fetter, general Ali Hassan al Majid, var leder for Baath-partiets nordlige avdeling. 3. juni 1987 erklærte han store områder i irakisk Kurdistan som forbudt territorium. Den irakiske hæren ble gitt fullmakt til å drepe alle mennesker og dyr som oppholdt seg innenfor dette området. Den første av i alt åtte Anfal-kampanjer rettet mot områder som var kontrollert av kurdisk gerilja, ble igangsatt i februar 1988. Innen utgangen av september var omkring 100 000 mennesker drept, mange med gass og kjemiske våpen. 12 byer og tre tusen landsbyer var rasert i bombeangrep og 1,5 millioner mennesker drevet fra sine hjem. De overlevende var systematisk blitt samlet inn og brakt til interneringsleire. Mange var blitt henrettet på øde steder.
Anfal-kampanjens mest beryktede hendelse er bombingen av i mars 1988. Mot midten av måneden beseiret iranske og kurdiske styrker de irakiske militærpostene rundt byen. 16. mars svarte det irakiske regimet med å bombe Halabja med kjemiske våpen. Mennesker og dyr falt om og døde i gatene, og overlevende løp hysterisk rundt før de kollapset. 5000 mennesker mistet livet i dette ene angrepet.
Det er ikke lenge siden dette hendte. Og Syrias gassangrep i fjor høst forteller oss om at det kan skje igjen. Historien må ikke glemmes. Likevel er det mulig å komme seg videre. Dansende kurdiske menn og kvinner hvor latteren sitter løst, viser det.
9 Responses to Glede og tragedie