Historier om en Land Rover

tadalafil serif;”>Land RoverMadagaskar 1976. Etter noen måneder med språkstudium på Antsirabe i innlandet skulle turen gå sør og vestover til utkanten, treat Beroroha. Bilen vi fikk til disposisjon var en Land Rover, kort type, satt sammen på Madagaskar. Ingen airkondisjon! Det skulle merkes når temperaturen i skyggen var 40 gr og gjennomsnittsfarten var 10 til 12 km/t. Etter en stund fikk jeg skaffet meg ei lita vifte som kunne blåse meg i ansiktet. Videre utstyrte jeg bilen med en kraftig lyskaster. Kom godt med på en del lange nattlige turer. Men vinsj hadde den ikke. Det var et savn når den sto fast i søla, veltet i grøfta eller satt fast midt i ei elv. Her følger noen Land Roveropplevelser.

Bremser og hjelpsomme mennesker

Den fikk gjennomgå, stakkars bil, men den tok sannelig igjen! En tid virket ikke bensinmåleren.

Ut med passasjersetet for å finne lokket til tanken. Så var det å lyse ned for å se hvor mye som var igjen. På den tiden brukte den uhorvelige mengder bensin også, så det kunne bli noen nervepirrende reiser. Ville det holde til vi kom hjem? Jerrykannene på taket fikk man bruk for.

Men det var ingenting mot problemet med bremsene. Tror det varte i et år, minst. Bremsene låste seg.

Da var det å krabbe under bilen og åpne noen ventiler for å få minske trykket som hadde opparbeidet seg. Bremsevæska rant ut i strie strømmer. Bremsene virket en stund etter påfyll av ny bremsevæske. Hvor mange liter bremsevæske det gikk med på den tiden, aner jeg ikke. Det var ikke lite.

En gang var jeg på vei alene fra Tulear mot Sakaraha. Et stykke på vei låste bremsene seg igjen, det var mørkt og jeg hadde ikke lommelykt med meg. Skikkelig tabbe. Lykken er bedre enn forstanden da jeg krabbet under bilen med en hjemmelaget fakkel for å finne ventilene jeg skulle løsne. Kunne blitt et pent bål av det. Som den gangen da jeg sto i garasjen og pumpet bensin fra ei tønne over til bilen. – God dag, hvordan står det til, spurte en kar med ett. Han hadde kommet ubemerket inn i den bensinstinkende garasjen med en tent sigarett i munnen. For en gang skyld hoppet jeg over de vanlige høflighetsfraser før jeg fikk kastet ham på dør.

Folk på Madagaskar er usedvanlige hjelpsomme. Ikke minst når det er en vazaha (europeer) som er i nød. Det liker de godt. Omtrent på samme sted som da jeg med fakkel i hånd skulle fikse bremsene lå jeg en annen gang under bilen og skulle ordne noe. En minibuss kom forbi. Den stoppet, og før jeg visste ordet av det hadde jeg minst seks tjenestevillige gassere under bilen sammen med meg. En av dem hadde til og med en skiftenøkkel i handa og var i gang med å skru i vei på noe som ikke var i stykker. Da gjelder det å være både takknemlig og bestemt på en gang. Alle diplomatiske ferdigheter må til for å fortelle hvor glad en er for hjelp og hvor sterkt en ikke ønsker den likevel. Det gikk bra den gangen og.

Hver gang vi var i Tulear, Fianarantsoa eller Antsirabe, så var det å oppsøke et bilverksted. De reparerte, det var bedre en stund, så var det på han igjen. At bremsene låste seg så bilen ikke gikk, var en ting.

Men når bremsene ikke virket i det hele tatt, da var det krise. Kjørte mange ganger milevis uten bremser. Det går riktignok ikke fort på gassiske landeveier. Men likevel. Det hender fremdeles jeg har mareritt om å kjøre bil uten bremser.

Da jeg ble biltyv

Verkstedoppholdene er et kapittel for seg. Som i Norge lover man én tid, men som regel holder ikke den. En kveld i Tulear skulle bilen bli på verkstedet over natta. Ut på kvelden gikk Sissel og jeg sammen med et annet misjonærpar ut for å spise. Vi passerte verkstedet og jeg la merke til at bilen sto parkert utenfor verkstedsporten. Ingen vakter å se. Jeg kikket inn i bilen og så at nøkkelen sto i, og bilen var åpen.

Det var ikke bra i det hele tatt, så jeg hoppet inn og kjørte den til misjonsstasjonen og parkerte den trygt innenfor porten. Neste formiddag ringte jeg til verkstedet og spurte om bilen var ferdig. – Snart, svarte de. – Ja vel, sa jeg. – Det var rart. Jeg har den her hos meg. Da jeg kjørte den tilbake fikk jeg vite at de hadde hatt folk ute i hele byen for å lete etter den. Lettelsen var stor da den kom til rette, men Sissel ble ergerlig på meg. Hun syntes jeg hadde vært slem mot dem.

Indisk redningsmann

Livet som bilfører på Madagaskar blir aldri kjedelig. To ganger ble jeg hjulpet løs midt ute i ei elv.

En gang var det faktisk en traktor i nærheten som kom til unnsetting. Det var den eneste traktoren jeg få der i traktene på tre år. Alltid hjelp å få! På de utroligste steder. Som den gangen jeg like utenfor Beroroha ble overfalt av et uvær. I løpet fem minutter sank temperaturen fra 40 til 20 grader. Som jeg frøs! Så braket det løs med et forferdelig haglevær etterfullt av voldsomt regn. Regnet sprutet så kraftig i bakken at det slo opp igjen under motoren så den stanset. Denne gangen kom byens ene av to indiske kjøpmenn i sin bil full av familiemedlemmer som hadde vært på piknik. Selvfølgelig tauet de meg hjem.

Mekanikeren

To ganger røk bakakselen. Garasjen på misjonsstasjonen hadde smøregrav. Der var det greit å få skiftet den. Hadde alltid med meg reserve. Fint med en firehjulstrekker som kan komme seg fram selv om bakakselen ryker. Nød lærer naken kvinne og spinne og en teolog til å reparere biler. Til og med regulere stiftene lærte jeg meg. For ikke å snakke om å plukke fra hverandre et strømaggregat, rense det og sette det sammen igjen. Montere pumper og legger opp strøm huset gikk – om ikke som en lek – bra.

Kollisjon og ferge

Helt i starten på oppholdet i Beroroha måtte jeg låne en tilhenger av våre hyggelige naboer: to katolske misjonærer fra Sveits. Ei stor kasse som inneholdt møblene våre hadde blitt forsinket i transporten og vi måtte selv hente den i Sakaraha en dagsreise unna. Presten Naphthaniel ble med for å hjelpe. Vi dro avsted kl 04 på morgenkvisten fra Sakaraha for å kunne klare å rekke hjem før solnedgang. Det gjorde vi ikke. Bare et par mil fra elveleiet der ferga var, kom en svær lastebil fra veivesenet durende rundt en sving. Den eneste bilen vi så den dagen. Vi kjørte i dype spor i sanda og klarte ikke å svinge unna eller bremse opp i tide. Det smalt, men heldigvis var farten ikke så stor. Lastebilen var omtrent uskadd. Landroveren derimot fikk trykt inn støtfangeren og flerret av den venstre forskjerm inklusivt lyktene.

Vi ble enige om at her hadde ingen av oss skylda. Lastebilsjåføren strålte som ei sol. Han hadde nok ligget tynt an hos arbeidsgiveren om jeg hadde hevdet noe annet.

Vi fikk skrudd løs støtfangeren og kom oss av sted med den surret fast på taket og uten venstre lykt etter en god forsinkelse. Nå var det blitt mørkt, men heldigvis var fergemannskapet blitt gode venner av Sissel og meg allerede. De har ikke plikt til å frakte noen etter mørkets frembrudd, men da de oppdaget at det var misjonæren, kom de likevel. Det var helt sikkert takket være at Sissel hadde gitt dem epler fra innlandet ved et par anledninger. Epler var ukjent nede på kysten og de syntes det var veldige godt.

Å bruke bilferge på Madagaskar er gratis. Staten lønner mannskapet. Noen steder er derfor tjenesteiveren ikke helt på topp. Lønna er så lav at gutta på ferga også må dyrke jorda eller drive med noe annet for å klare seg. Så det å holde seg inne med dem er noe av det smarteste en gjør. Vi hadde glede av det gode forholdet til fergegutta mange ganger. Noen epler regnes heller ikke som bestikkelse kan jeg tenke meg….

I grøfta

På en av turene mine til Mandronarivo som lå én dagsreise, dvs 11 mil unna, veltet jeg ned i ei grøft.

Vi var fire stk i bilen. Det var blitt mørkt, men vi var rett utenfor landsbyen. Så det var ingen fare. Etter en times tid var hele landsbyen på beina. I mellomtiden hadde Naphtaniel og jeg ligget på ryggen og beundret den fantastiske tropestjernehimmelen og filosofert over livets store spørsmål. Landsbybefolkningen kom syngende med stokker og tau og vips; så var bilen halt opp og på rett kjøl. Dagens, for ikke si hele månedens stor snakkis. Misjonærer som kjører i grøfta er gøy!

Kirkevandalisme

– De gamle misjonærerene bygget kirker, de. Men du river dem ned! Stor latter. Det ble lenge husket i Marerano at jeg 2.påskedag 1978 rygget Land Roveren inn i en stolpe som holdt kirketaket på plass så nesten halve taket ramlet av. Heldigvis fort gjort å reparere. Og du verden så gøy!

Sov godt

Abbabe – som betyr bestefar – var vaktmester, vannpumper og vedhugger hos oss. Hvor gammel han var aner jeg ikke, men helt ung var han ikke. Han bodde i et lite hus rett ved misjonsstasjonen sammen med kone og to barnebarn. En dag ble han syk. Det var noe med magen. Blindtarm? Tarmslyng? Vi ante ikke, bare at det var alvorlig og at han måtte fort til sykehus. Nærmeste sykehus lå i Tulear ca 12 timers kjøring, i beste fall. Vi bestemte oss for å reise av sted samme kveld og kjøre hele natta. Abbabe hadde store smertet og vi fikk med nød og neppe lagt ham til rette bak i bilen. Kona og ei anna dame var med for å passe på ham. På turen en km ned til fergeleiet forsto jeg at dette ikke ville gå. Han skrek høyt av smerte ved hver eneste lille dump. Vi ville aldri nå fram i tide med den farta jeg da måtte holde.

Det eneste jeg hadde var noe valium. Vi hadde et lite lager av det. Kunne kjøpes uten resept på gassiske apotek den gangen. Jeg gav ham to 10mg tabletter. Han hadde aldri spist medisiner av noe slag før så han svimte ganske fort av. Sissel sa etterpå at jeg kunne tatt livet av ham med en slik dose. Men effektivt var det. Jeg kjørte hva remmer og tøy kunne holde. De to medfølgende damer var dypt imponert over den effektive fanafodyen (medisinen) og kunne gjerne tenkt seg en slik tablett selv. På morgenkvisten kom vi fram til hovedveien fra innlandet ned til Tulear og da var vi berget. Abbabe kom til sykehuset og der fikk han rett behandling og var tilbake hos oss etter noen uker.

Lik til besvær

På Madagaskar er det viktig å bli begravet i fedrenes jord, dvs der familien kommer fra. Derfor er det ofte å se biler med ei kiste på taket og gassisk flagg. Det er en avdød på vei til fedrenes jord. En prest som jobbet ute ved kysten var død. Dessverre var han fra ei lita bygde langt inne i landet, mange mil fra Beroroha. Familien fikk liket fraktet i ei kiste fylt med trekull. Det var for å suge opp likvæske. Da bilen med kista kom til nabobyen på den andre sida av elva hadde de vært på landveien i mange dager alt.

I 40 varmegrader! Siden det ikke er mange biler å oppdrive og siden avdøde var prest, tok familien det som en selvfølge at jeg skulle frakte dem og familien videre til familiegrava. Minst en dagsreise uten veier. Jeg var mildt sagt lite innstilt på det. Med en kort landrover som ikke kunne frakte mer enn 400 kgs last ville det bli en utfordring i største laget. En hel familie + kista. Ikke tale om sa jeg. Men familien maste og til slutt måtte jeg ta turen over elva for i hvert fall å kjøre familien og kista til Beroroha.

Kista var for lang til å ha på taket. Den ville antagelig brekke i to om den ble plassert der. Derfor ble den lagt bak i bilen og den stakk langt ut bak. Kona foran sammen med meg og barna oppe på kista.

Det var så vidt vi klart å komme over elva og opp bakkene til byen. Det beste med det hele var at prestekona forsto at min bil ikke var i stand til å dra helt opp til Mandronarivo med dem og kista.

Det som ikke var like trivelig var likvæska som begynte å sive ut av kista. Trekullet var ikke nok for å holde på alt det som etter mange dager i varmen var gått i oppløsning. Noen sinkkiste innen for trekista hadde vel ikke familien råd til. Glad var jeg da kista kunne bæres vekk fra bilen og dra ned til elva for å vaske den rein. Min foreløpige erfaring som gravferdsagent.

Det går som regel bra.

Marginene er noen ganger på rett side. Slik som den gangen Sissel, Jon Daniel og jeg reiste via Marerano til Morombe. Det var en lang reise og et sted gikk «veien» på en uthugd trasé langs ei kløft og over ei smal bru uten noen form for sikring. Et godt sted for en actionfilm det der. Etter to dager kom vi inn på asfaltveien til havnebyen Morombe hvor vi skulle besøke fam. Fjose. Rett utenfor byen var veien rett og fin og jeg satte opp farten til minst 80 km. Etter to dager med snitt på 10 var det en fantastisk opplevelese. Vi kommer inn i byen, det blir mye folk og fe og jeg bremser godt ned, stanser nesten opp og med ett er bilen uten styring. Rattet bare virrer rundt. Siden farten var så lav gikk det bra. Vi fikk stanset fint opp. Ut for å sjekke. Det viste seg at en bolt som holder et styrestag var røket. Hadde det skjedd fem minutter før da farta var 80! Eller da vi kjørte i kløfta dagen før!

Hvordan vi kom oss videre til misjonsstasjonen vi skulle til, husker jeg ikke. Men dagen etter fikk jeg tak i ny bolt på en katolsk stasjon. De hadde noen Landrovervrak stående som det bare var å forsyne seg av.

Hønsetransport

Anders Roum, min far som da var 66 år kom på besøk til oss. Han fikk husket seg han også på de lange reisene utover sletter og over fjell. Vi sang gjerne Prøysens «hompetitten, hompetatten» inntil Jon Daniel på 6 år hadde fått nok. Far ble med meg på noen besøk til nabolandsbyer hvor vi viste lysbilder om kvelden og hadde gudstjenester på morgenen dagen etter. Spilte ingen rolle hvilken dag det var. Den dagen misjonæren kom på besøk var søndag uansett. Som regel fikk vi med oss ei høne, ei and eller til og med en kalkun som gave. De ble behørig bundet fast bak i bilen. På en tur far var med på tok vi med oss en kar som skulle inn til byen for å selge hønene sine. 25 stykker bundet sammen i beina ble plassert på taket. Far og jeg foran i bilen måtte stadig vekk strekke armene ut av vinduene for å lempe høner som ramlet ned utenfor. De hang ganske ukomfortable etter beina sine. Dyrevernalliansen i Norge hadde nok eksludert meg om jeg hadde vært medlem.

Når nøden er størst…

Mye gikk galt den ettermiddagen. 1. påskedag 1977. Jeg var vei til en liten by ved Mangoke-elva, vest-Madagaskar. Milevis i høyt, tørt tropegress hvor svake spor etter oksekjerrer varveien. Først tetter gressfrøene til radiatoren bilen går varm. springer radiatoren lekk, men repareres raskt med en solid dose snus donert av evangelisten.

Men da viftereima til Landroveren også ryker er det verre. Ingen fare tenkte jeg, man er da forutseende og har med seg reservereim. Det var bare det at merket var feil og reima var for liten. Den gamle som var røket forsøkes spleiset. Ståltråd surres rundt og reima settes på.Spoiiing langt den skjøten.

En halv times nedkjøling av motoren. Ti minutters kjøring med pila faretruende rødt. en halv time, ti minutter. En kommer fram den måten også, selv om det blir sent kveld. Senere ville det bli før jeg kunne komme hjem til misjonsstasjonen hvor kone og barn ventet: Fire dager i kano til nærmeste vei, tre dager med bil (om det kom noen) til nærmeste bilrekvisita og samme ruta tilbake igjen.

Stemningen var ikke helt topp den kvelden. Det blir det noen timers søvn før gudstjenesten under Kilitreet landsbyens torg 2. påskedag. Et bord er alter, sivmatter er benker og menigheten med all slags trosbakgrunn samler seg. Nysgjerrigheten er stor, det er tross alt fem år siden sist det var prest besøk.

Fem minutter før gudstjenesten begynner dukker det opp en eldre kar som tilfeldigvis var gjennomreise.

-Jeg hører du har problemer med bilen, kan jeg hjelpe? Jeg var mekaniker hos en franskmann i gamle dager. I kolonitiden.

Nei, det er nok umulig, viftereima er røket.

Ikke noe problem, den fikser jeg. Det har jeg gjort mange ganger.

Bilen står ti meter fra alteret og mannen dukker ned i motoren i det menigheten stemmer i med den første salmen. Han tar seg en pause under ofringen og kommer rundt alteret med sitt bidrag.

Da menigheten reiser seg for å ta i mot velsignelsen starter motoren,

den går helt fint.

Reima holder!

Vil den holde helt hjem til Beroroha, det er over 20 mil?

Garantert.

Hva skal du ha i betaling?

Nei, jeg skal ikke ha noe, bare hyggelig å hjelpe.

Har du en Bibel?

Nei, jeg har aldri hatt råd til å kjøpe noen.

Vær god, du skal denne.

Aldri har jeg opplevd maken til forandring i et ansikt. Han står bare å gaper. tar han bibelen. Holder den inntil seg, griper hendene mine og stammer: Misaotra tompoko. takk.

Deretter løfter han bibelen høyt til vers, løper ut torget og roper:

Jereo ny Baiboliko! Jereo ny Baiboliko! Se min bibel! Se min bibel! Om igjen og om igjen.

At han kom forbi nettopp den dagen da nettopp den reima røk.! Var han virkelig tilfeldig gjennomreise, eller var det noen der oppe som sendte ham? Slik går det også an å tenke, gjør det ikke?

Noen dager etter fikk jeg tak i en reservereim. Det tok tre måneder med temmelig røff kjøring før det var nødvendig å skifte ut den reparerte.

Englehjelp igjen.

Lenge etterpå slo det meg: Hendte dette virkelig? Hvem var han, kraftkaren som kunne løfte en Landrover, helt alene? Det har hendt, jeg har vitner. En gassisk prest og kona mi og en fireåring. Men han husker det ikke lenger.

Året var 1976i august eller september skulle vi for første gang krysse Malio-elva. En stor sideelv til den enda mektigere Mangoky, Madagaskars største elv. Det var slutten av tørketiden og lite vann. Derfor kunne vi krysse den. Først bare tørr sand. Midt ute i elveleiet rant det noe vann. Ikke mye, men nok. Jeg hadde ikke særlig erfaring med slik elvekryssing og gjorde feil fra starten av. Hemmeligheten er å kjøre fort som mulig aller laveste gir, det 1. Hold jevn fart og for all del, ikke stans. Men jeg hadde god fart mens det ennå var tørr sand at jeg kjørte 2. gir. Da vi kom ut i vannet ble det for mye for motoren og jeg måtte gire ned. Det ble en ørliten stans og dermed var det gjort! Hjula ble sugd fast i den bløte, våte sanda og der sto vi. Midt i elva. Vannet står opp til midten av hjulene.

Vel, ingen fare i og for seg. Bilen sto godt den, ville ikke synke mer. Men det var like før solnedgang. Det var langt til nærmeste landsby.

Vi hadde ikke veldig mye mat med oss. Kone, fireårige sønn, prest og jeg, vi syntes ikke mye om å skulle overnatte midt ute i elva. Men hva kunne vi gjøre? Vi forsøkte å grave litt rundt hjulene for å vekk sand, men det var håpløst. Elvevannet la ny sand plass etterhvert som vi gravde. Jeg visste at i slike tilfeller en ha en stokk som en kan bruke som vektstenger under hjulene. Tre- fire sterke menn som kan henge seg fast i dem og vippe løs hvert hjul fra sanden en etter en. noen som kan gi en god dytt i det bilen langsomt slipper løs fra fangenskapet sitt.

I det sola gikk ned og skumringen satte inn, det blir fort mørkt langt sør, kom en mann med et lite knytte i en stokk over skulderen. Han oss og nærmet seg. Tydeligvis langfart. Fra hvor og til hvor? Fikk aldri vite det. Merkelig at han skulle være ute pass sent, pass langt fra nærmeste landsby og helt alene. Gassere liker ikke å være ute etter at sola går ned, især ikke langt fra byer og spesielt ikke alene.

Han hilste og hadde oppfattet situasjonen. Ikke noe problem, sier han. Sett dere inn i bilen, start motoren og vær klar. tar han tak i bilen ved venstre bakhjul og løfter den løs fra sanda. Deretter venstre forhjul, høyre forhjul og bakhjul. Kjør nå, roper han og dytter i bak. Jeg kjørte. Bilen kom seg løs og vi var vei. Kunne ikke stanse.

var det bare holde farten opp til vi var tørr sand igjen. Det var ca hundre meter til bredden og da vi var der stanset jeg og gikk ut for å takke. Men var det mørkt og mannen var ikke lenger å se. Han var gått videre uten å takk.

Jeg tro vi alle var litt fortumlet vi ikke riktig oppfattet hva som hadde skjedd. Senere begynte jeg å tenke. Kan én mann være sterk at han kan løfte opp en Landrover sugd fast i sanda? Kan én mann klare å dytte en bil 2 tonn den kommer seg løs og i fart?

Det er kanskje mulig for en eller annen kraftkar av denne verden.

At en engel fra den andre verden kan det. Det er mer sannsynlig.

This entry was posted in Pilegrimstur. Bookmark the permalink.

5 Responses to Historier om en Land Rover

  1. 特恵中-新作入荷!
    当社の商品は絶対の自信が御座います
    迅速、確実にお客様の手元にお届け致します
    実物写真、付属品を完備しております。
    低価格を提供すると共に、品質を絶対保証しております
    ご注文を期待しています

  2. ルイヴィトンコピー品第1店 販売専門店

    ★真のブランドコピー品質をお届けするルイヴィトンブランドコピー!
    ※価値あるブランドブランドコピー財布、バッグのヴィトンコピー※
    ■品質重視なブランドコピー商品販売!
    ★高級品☆┃時計┃バッグ┃財 布┃その他┃
    ◆★ 誠実★信用★顧客は至上
    ●在庫情報随時更新!
    品質がよい 価格が低い 実物写真 品質を重視
    100%品質保証 100%満足保障 信用第一
    ★人気最新品┃特恵中┃☆腕時計、バッグ、財布、ベルト、靴、帽子、アクセサリー、小物☆
    ★当店商品送料無料日本全国!

    ※全物品激安,到着するのは迅速で、安全。
    ■あなたの訪問のを期待しています!☆ヽ(▽⌒)

    会社名称 ルイヴィトンコピーN品第1店
    ホームページ上でのご注文は24時間受け付けております

  3. ルイヴィトン コピー品
    世界ブランドコピー業内最高レベルのルイヴィトン コピー品(N級品)をお客様に提供します。
    ルイヴィトン財布コピー、ルイヴィトン財布、財布ヴィトン、スーパーコピーなど豊富な物件を揃いています。
    当店はすべての商品はサイトに掲載していません。
    お探しの商品が見つからない場合、お気軽にお問い合わせください。
    バーキンバッグコピー品 http://www.kopi356.com/category-63-b0.html

  4. 私はそれについて、そして、異なる角度から腕時計を見て私の手をねじると変わっていましたので、私はこの変わったが、商標はonsaleティアドロップ形状に集中しようとしました、そして、私の考えをとって、この注文の運動の開発と製造を仕事の量にするのがさらにより難しいとしている。
    それゆえに、形状を吟味すると、それがどのように実生活で働きましょう、そして動きについての他に、おいしいの詳細。

  5. ルイヴィトン スーパーコピー N級バッグ、財布 専門サイト問屋
    弊社は販売ルイヴィトンバッグ、財布、 小物、腕時計、靴類などでございます。
    弊社は「信用第一」をモットーにお客様にご満足頂けるよう、
    発送前には厳しい検査を通じて製品の品質を保証してあげますとともに、
    配送の費用も無料とし、品質による返送、交換、さらに返金までも実際 にさせていただきます。
    また、従業員一同、親切、丁寧、迅速に対応 させて頂き、ご安心になってお買い物を楽しんでくださるよう精一杯力 を尽くしていくつもりです。
    送料は無料です(日本全国)! ご注文を期待しています!
    下記の連絡先までお問い合わせください。
    是非ご覧ください!
    ロレックスRolex 腕時計 http://www.kopi356.com/category-65-b0.html

Leave a Reply

Your email address will not be published.