I 67 år regjerte Ramses II som en av de mektigste faraoer i Egypt.
Hadde han og hans dyktige mumifisørere (heter det det?) visst at han skulle havne pÃ¥ museum til alminnelig begloelse av tusener av turister hver dag, pilule – ja da tror jeg de hadde funnet pÃ¥ noe annet.
Så står også jeg blant de skuelystne og føler at jeg ikke burde vært der. Det er som å tråkke over en grense å skulle se ned på dette gamle ansiktet, hender og føtter, så fint bevart etter 3200 år.
Hvil i fred. Her er det ikke mye fred få, selv om plakater ber folk være stille.
Døden opptok de gamle egyptere mer enn godt var. En hel sivilisasjon brukte enorme ressurser på å sikre livet etter dette. Livet her var ikke like greit. Selv de mektige faraoer og dronninger hadde dårlige tenner og de fleste ble ikke eldre enn 60 år.
Likevel er det takket være egypternes tanker om at de måtte forberede seg på livet etter dette, at vi i dag vet så mye om livet de faktisk også levde. Historien vår ville vært fattigere uten deres dødsforberedelser. Det kunne vi godt ha takket dem for med noe større respekt og verdighet for deres bevarte jordiske legemer. Greit nok at forskere kan finne ut mye viktig ved å studere kroppene, men vi andre behøvde ikke glo på dem. De kunne fått være for seg selv. Så jeg følte meg som en inntrenger der jeg sto i køen blant de skuelystne. Men 125 kr i inngangspenger kommer nok godt med i den egyptiske statskassen. Det er lite grunn til å bebreide dem for det. Så får vi håpe at pengene Ramses og kollegene hans hover inn kommer noen av de fattige her i landet til gode.
Haugen av hodeskallene og knokler i st. Katharinaklosteret til alminnelig beskuelse stiller i en annen klasse i forholdt til pomp og prakt. Likevel spiller også de sin rolle som turistattraksjon. Etter å ha glodd på skallene og tatt det obligatoriske bilde – vær så god her er det – så følte jeg meg ikke særlig vel med det heller.
Men se skal vi, og bilder skal vi ta. Så grøsser vi litt over døden og håper det blir en stund til vår tur. Og tenker at det er like greit med en rask kremasjon. Da slipper en å bli turistattraksjon om et par tusen år.