Er det trygt å være her?

– Du fÃ¥r holde passet klart, ailment sa fader Jens da vi nærmet oss den første kontrollposten pÃ¥ vei til Erbil. Erbil er regionhovedstanden for Kurdistan. Der er parlamentet og presidenten. Der holder ogsÃ¥ biskopen i den Kaldeiske kirken i omrÃ¥det til. (Patriarken er i Bagdad) Jeg fikk være med dit for Ã¥ bli litt mer kjent med landet og folket mens Jens skulle i et møte. – Pass? spør jeg. -Skulle jeg ha med det?

Sånn kan det gå når en ikke er kommet inn i sikkerhetssituasjonen. Er jo ikke vant med å ha passet på seg hele tiden. Heldigvis gikk det bra. Det er lenge siden det har vært noe terrorangrep i området her, buy og Jens er alt godt kjent ved de forskjellige postene. Ingen ba om pass eller annen identifikasjon, drugs så jeg slapp med skrekken. Antagelig hadde det ikke skjedd annet enn at vi måtte gjøre vendereis, men det hadde ikke vært noe særlig.

BÃ¥de i Erbil, Dohu og Sulaymania, de tre byene jeg har vært i har vakter utenfor alle offentlige bygninger, banker, moskeer og kirker. De virker vennlige og avslappede. Noen prater i mobilen, noen drikker te, noen kikker litt nysgjerrig pÃ¥ en fremmed som gÃ¥r forbi. Alle hilser vennlig tilbake nÃ¥r jeg sier hei og jeg er til og med bedt pÃ¥ et glass (alltid smÃ¥ glass) med søt te. Bestandig en som kan litt engelsk og det aller første spørsmÃ¥let er: – Hva heter du? Deretter hvor kommer du fra? Reaksjonen pÃ¥ svaret pÃ¥ spørsmÃ¥l nr to er som regel: – Der er det kaldt!

I Sulaymania, eller Slemania som jeg nå har oppdaget at folk kaller byen, har to kristne kirker og to klosterliknende institusjoner. Her jeg er har vi to godt bevæpnede vakter døgnet rundt. De har sin egen vaktbod på gatehjørnet og er stille og greie, hilser høflig og tar livet med ro, heldigvis. Så lenge de ikke har noe å gjøre er det strålende.

Til venstre: To jenter tenner lys ved Mariaalteret ved inngangen til hovedkirken.                     Til høyre: En av karene som passer på meg (og klosteret)

Fader Jens, som gir dem en liten oppmuntring og takkegave en gang i blant bestÃ¥ende av søte kaker (noe som spises i store mengder i Midtøsten) mener at det ikke er nødvendig med vakter. Myndighetene som betaler utgiftene mener noe annet. Hele 70 mann pÃ¥ skift er med pÃ¥ Ã¥ vokte disse tre kristne byggingene. – Det blir mye penger, bemerket jeg og fikk som svar at det ikke var sÃ¥ dumt for sysselsettingen.

Apropos det siste: Utenfor byen er Iraks sementindustri samlet. Fire gigantiske anlegg.

Alle er heltautomatiserte og kunne blitt drevet med 8-10 mann pr fabrikk. Men all automatikken er slått av og flere hundre har fått arbeid der. Antagelig ikke så dumt. Mange får ikke jobb fordi utdannelsesnivået er for lavt. Sykehusene og bygningsindustrien er fulle av innvandrere fra India og Filipinene. Flere hundre indiske sykepleiere jobber i dette landet.

PS. Ved den siste kontrollen sent pÃ¥ kvelden kikket en maskert soldat inn i bilen. Bare øynene hans lyste – og smilte opp da han sa: Hei jeg har bodd i Oslo.