Aldri hadde jeg trodd at vakre, healing kvinnelige soldater i full mundur ville vinke smilende til meg og villig stille opp til fotografering. Og det til og med geriljasoldater tilhørende PKK – (Kurdistans Arbeiderparti) – som fremdeles regnes som en terrororganisasjon av bla Norge. Langt opp i fjellene helt pÃ¥ grensa til Iran og Tyrkia har de etablert seg som en egen selvstendig “stat”. Dette er ikke Irak, thumb dette er ikke engang den autonome kurdiske republikken Kurdistan , dette er PKK-land med sin egen hær. En hær hvor kvinnene deltar pÃ¥ like linje som menn. En av fredsaktivistene jeg var sammen med sa det slik: Dette er det eneste gode jeg kan si om krigen her:
Kvinnene aksepteres som mennenes likeverdige. Deres eksempel kan komme til å bety mye for kvinnesynet i dette landet. Ikke minst for kvinnene selv som beundrer dem og ser på dem som helter. Kvinner kan! Så får vi bare håpe at det vil fortsette når freden en gang kommer til disse områdene.
På veien videre kjørte vi forbi et minnesmerke over en familie som var bombet ihjel av et Tyrkisk jagerfly så sent som i august 2012. 10 mil inne i det som i teorien er Irak. Så krigen mellom Tyrkia og PKK er ikke langt unna. Akkurat nå er det fredelig i fjellene. Måtte det også vare.
I dette ville fjellomrÃ¥det, rett ved Iraks høyeste fjell pÃ¥ over 3600 moh, dro jeg sammen med tre fra klosteret, 7 fra Christian Peacesmaker Team og vÃ¥r kurdiske vert og reiseleder Rezhiar. Først lang inn i en trang dal ca 2000 moh til en liten landsby pÃ¥ veier som gjør vÃ¥re egne vestlandske veier om til rene motorveier. Alt kan dyrkes i den fruktbare jorda med rikelig tilgang pÃ¥ vann fra snøfjellene: Mandler, ferskener, appelsiner, valnøtter, epler og alt som denne kloden har av grønnsaker.Â
Rezhins familie tok i mot oss med all den gjestfriheten Midtøstens folk kan oppdrive, og det sier ikke lite. En tur i fjellene hvor snøen ennå lå innbød til snøballkrig. Noe som skapte mye moro, ikke minst med tanke på fredsaktivistenes entusiasme for denne type krig.
21.mars er en stor dag i Kurdistan. Da feires vÃ¥rens komme og folk reiser i titusenvis ut av alle byer. Piknik er kultur! At en sitter timesvis i uendelige køer morgen og kveld til og fra spiller ingen rolle. Vi havnet ogsÃ¥ midt oppe i et stort PKK arrangement med taler, flagg og festkledde mennesker i tusentall. Hele dalen var fylt opp. Her var det lett Ã¥ fÃ¥ nye facebokvenner! – Vi er kurdiske syrere. – Vi er kurdiske tyrkere. – Jeg kommer fra Armenia – Jeg har en to brødre i Oslo. – Kom og spis med oss.
– Skal det være en kopp te? – Hva med en banan? – Bli med og dans! Jeg har aldri vært, og kommer aldri til Ã¥ bli noen danser. Men det er umulig Ã¥ avslÃ¥ tilbud om Ã¥ delta i kurdisk ringdans.
Kurdistan kommer aldri til å bli det samme etter dette. Terrorister og våpen, jo det finnes. Men sannelig finnes det varme mennesker med glede og humor, for ikke å snakke om stolthet over eget land og egne verdier. Dessuten: Så vakre de er, da spesielt kvinnene i sine flotte nasjonaldrakter.
Et vanlig spørsmÃ¥l: – Hva synes du om Kurdistan? Hver gang kunne jeg svare helt ærlig: Fantastisk!
3 Responses to En evetyrlig reise inn i det rotekte Kurdistan