Dag Arne i Midtøsten og andre steder!

SÃ¥ sier et ordtak og det forteller nok dessverre en trist historie om et folk som har blitt kastet hit og dit og delt opp i biter mellom flere land. Men det sier antagelig ogsÃ¥ noe om folkets tilknytting til fjellene og kjærligheten til dem. Kurdere er et fjellfolk.  (Fjellene i bakgrunnen rager over 2500 moh) Slik sett har vi mye til felles. I det moderne Kurdistan med hektisk byliv kan verdier som Ã¥ oppholde seg i fjellet gÃ¥ tapt for den yngre generasjonen. Dette og det faktum at det er sÃ¥ mye lettere Ã¥ bli kjent med hverandre pÃ¥ tvers av bakgrunn og religion (og alder) nÃ¥r en er pÃ¥ tur sammen, medical har fÃ¥tt Sebastian i klosteret her til Ã¥ starte en “klubb for fjellvandrere”  Navnet har ikke helt satt seg ennÃ¥. Flere forslag er lansert.

Vi var 7 denne lørdagen. Fra venster:  Dag Arne, pills Alamara (som har norsk far og snakker norsk!) Sebastian, Cyrus, Nizar og Fereshte (fra Iran og kristen). Reziar  tok bildet. Vi gikk opp fra en dal (som nÃ¥ skal bli lagt under vann siden det skal bygges et stort kraftverk der) og opp langs en ravine til ca 1300 moh – Sulaymania ligger pÃ¥ 800 moh).

Medbrakt lunch bestående av egg- tomater- agurker- brød- lokal ost  og syltetøy.

Pausen ble benyttet til Ã¥ prate sammen om “Hva betyr Kurdistan for deg?” Et utsagn: “Vi er sÃ¥ vennlige mot gjester (noe jeg kan bekrefte til fulle) – hvorfor kan vi ikke være vennligere mot vÃ¥re egne naboer?” , sier nok litt om det som folk sliter med her; Ã¥ kunne stole pÃ¥ hverandre, ikke minst politikerne! En ting er sikkert og det er at regionen har stort potensiale. Ikke bare olje (heldigvis) men andre rÃ¥varer, for ikke Ã¥ snakke om jordbruksmuligheter. Her er jord og her er vann i mengder.

Deretter mer eller mindre ramlet vi nedover et juv og havnet langs en sprudlende bekk. Røde, blå,hvite og gule fjellblomster lyster opp og det var både kyr og ganske store saueflokker med gjetere i området. 

Både før og etter turen ble vi traktert med te hos moren til en av turdeltakerne. Gjestfrihet igjen!

Og jeg sørget for å etterlate meg et varig minne: ROUM har vært her!

. 

Sulaymania er en mangslungen by. Bydeler som i hvilken som helst vestlig storby.  Midt på dagen er det sparsomt med folk i de strøka og i kjøpesenterne som  det blir fler og fler av.  Om kvelden når basaren stenger, pills våkner disse nye områdene til live. Siden forretningen holder åpne til kl 22 og vel så det.  Denne delen av verden består av mange B-mennesker!

Heldigvis lever basarlivet med sin sjarm i beste velgÃ¥ende. For en nordboer er det alltid gøy med de gamle handlestrøkene.  Souk – som det her her. Luktene og lydene er dessverre ikke med i denne bloggen. De forsterker opplevelsen. Kanskje det beste av aHeldigvis lever basarlivet med sin sjarm i beste velgÃ¥ende.lt: Ingen turister. Dermed ingen som maser og skal ha deg til Ã¥ kjøpe. Du kan beundre utstillingene av honning og nøtter i fred og ro. Ã… fotografere er helt greit. Thank You, mind sier mange etter at bildet er tatt. Hvis jeg i tillegg viser dem bildet er det stor stas.

Til og med jeg kom i skikkelig shoppingmodus og investerte i et par plastikksandaler til klosterbruk. Karen pÃ¥ bildet under var godt fornøyd med handelen. 25 kr – uten pruting.   Har fÃ¥tt inntrykk av det ikke er sÃ¥ mye av det her. SÃ¥ er mandlene kommet pÃ¥ markedet alt. De kan ikke være herfra for her blomstrer mandeltrærne.  Det er vÃ¥r! Den er kald og regnfull. Slik den heldigvis skal være pÃ¥ denne tiden. For det har vært alt for tørt, og hver eneste regnedrÃ¥pe tas i mot med glede. To dager med regn, en dag med sol.                         Fin kombinasjon, for jeg har mye Ã¥ gjøre innendørs. Mer om det neste gang.

Ja, stuff si det.  Deir Maryam er navnet på det jeg er i nå. Klikk på linken og du kan bli venn med det på facebok. Nye tider for klostere også.

Nå er riktignok Deir Maryam (Mariaklosteret) ikke gammelt i det hele tatt. Knappe to år.

Historien er slik: PÃ¥ 1850-tallet bygde den Kaldeiske kristne menigheten i Sulaymania en kirke i det kvartalet nesten alle kristne bodde i.  OmrÃ¥det for sÃ¥pekokerne. Menigheten var ikke stor, case og den ble mindre Ã¥r for Ã¥r. Til slutt bare 40 familier igjen. SÃ¥ kom den første og andre Gulfkrigen pÃ¥ -90tallet. Etter at det “kristne” USA kastet ut Saddam Hussein ble situasjonen for de kristne i Sør-Irak vanskeligere. Mange dro til USA, tadalafil Europa og Australia, men noen kom ogsÃ¥ hit til det fredeligere Nord-Irak. Menigheten tredoblet seg pÃ¥ kort tid. Det er mange hundre Ã¥r siden det har bodd sÃ¥ mange kristne her som nÃ¥!  I grunnen en vanlig mÃ¥te for kristendommen Ã¥ bli spredd pÃ¥ nÃ¥r vi ser pÃ¥ kirkehistorien. Behovet for en ny og større kirke meldte seg og for ti Ã¥r siden var sto den ferdig. Et prektig bygg.

Hva så med de gamle bygningene? Det var ikke bare kirkebygget, men mange hus på begge sider av den smale gata.  Flere av dem hadde vært eid av kristne familier som hadde flyttet til bedre hus og leiligheter og lot de gamle stå til forfall. Det er trist, men det som er bra er at det er et stort område rundt gamlekirken som kan benyttes av klosteret. Som det tydelig kommer fram av bildene er det mye kondemnabelt her.Da menigheten flyttet ut, lurte biskopen på hva de skulle gjøre med den gamle kirken og husene rundt. Han henvendte seg til lederen for  Mar Musa klosteret, Fader Paolo,  og de besluttet å starte et nytt kloster etter mønster av det i Syria.  Dermed flyttet fader Jens, som jeg traff i Mar Musa for tre år siden, hit og satte i gang med å pusse opp stedet. På bildet er han sammen med tre kristne, indiske sykepleiere som vi traff da vi var ute og handlet. (Det er mange arbeidere her fra India, Pakistan, Filipinene og andre land).

Fra kirketaket kan vi se ned til naboeiendommen hvor man tenker seg et nytt hus og en flott hage.  Et skÃ¥r i gleden: I fjor “stjal” soknepresten i nykirken kirkeklokka fra klosteret. Jeg har foreslÃ¥tt at vi skal stjele den tilbake. Forslaget ble mottatt med stor entusiasme og mange kreative, for ikke Ã¥ si vidløftige ideer, om hvordan vi skulle fÃ¥ det til. Flere bilder og historier følger i dagene som kommer.

Nøyaktig hvor langt det er fra Antakya i Tyrkia til Sulaymania i Irak/Kurdistan har jeg ikke sjekket, sales men det tok sin tid. Ikke fordi busssjåføren tok det med ro- det går kjapt unna. Men når kl er 0430 og øyelokka er tunge, da kan mye skje. Heldigvis gikk det bra denne gangen. Den digre bussen befant seg med ett midt inne blant blomster og trær i en rundkjøring. Vi ble beordret ut for å dytte. Den rikket seg ikke en mm. Heldigvis gikk det ikke mer enn halvannetime så kom kranbilen og dro hele sulamitten fri. Vi ble overflyttet til et par andre busser som kom forbi. Senere på morgenen dukket gamlebussen opp igjen og vi fikk tilbake våre faste plasser.

Grensepasseringen mellom Tyrkia og Kurdistan gikk fint. Ikke mer enn knapt to timer. Deretter var det passkontroll med jevne mellomrom hele dagen. Falt ut av tellingen. Da vi nærmet oss  Sulaymania ble Fader Jens og jeg noe motvillig lempet av bussen midt pÃ¥ en motorvei. Bussen hadde det travelt med Ã¥ snu  og der sto vi. Trafikken var kolossal, men hastigheten lav pga en masse fartshumper. Bilistene var sikkert vant til folk som kommer rekende over motorveien. De stoppet opp og var hjelpsomheten selv slik at vi fikk krysset den uten fare for liv og lemmer. Snart kom det en drosje og vips var vi framme i gamlebyen og til klosteret hvor maten sto klar til oss – og et stort gjesterom til meg.

Søndag 9.mars begynte dagen med en messe kl 8. Fader Jens, som opprinnelig er tysk med sveitsisk pass, forrettet på arabisk slik som jeg er vant til fra Mar Musa i Syria

Følg med. Mer kommer om hva jeg opplever og hvordan livet mitt disse ukene i kloster vil bli.

Sola skinner. Gradestokken passerer 20 med god margin. Deilig for en nordboer. Og for et sted jeg bor. Hele 2.etg på bildet er mitt. Med en nydelig gårdsplass utenfor hvor ferskentreet blomster. I nabohuset kan jeg plukke og spise søte appelsiner.  Klosterlivet har sine gode sider!

Ellers er det ikke fullt sÃ¥ enkelt for alle. Antaykia, view som Antiokia heter i dag, ligger nær Syria og det er mange flyktninger i omrÃ¥det. En mann jeg traff pÃ¥ i dag og spurte om veien fortalte meg at han kom fra Aleppo. – De bombet og skjøt pÃ¥ oss hele tiden, sa han. DrosjesjÃ¥føren som tok meg med til flyplassen for Ã¥ hente min forsinkete ryggsekk, fortalte om da alle sykehusene i omrÃ¥det var fulle av sÃ¥rede mennesker, voksne og barn om hverandre. Krigen bare noen km herfra virker sÃ¥ fjern her jeg sitter trygt og godt.

Ellers har jeg sett – fra utsiden, da det er reparasjonsarbeider i gang – verdens første kirke.  Peterskirken heter den og er gravd inn i fjellet.

I morgen kveld tar jeg bussen sammen med fader Jens som er leder for klosteret i Sulaymania som jeg skal bo i noen uker. Turen tar et sted mellom 12 og 20 timer. Godt jeg har investert i et lesebrett med mange bøker ferdig nedlastet.

Neppe slike skilt nedenfor Jerusalems murer pÃ¥ Jesu tid. men nÃ¥ er det tid for meg Ã¥ gÃ¥ videre i apostlenes fotspor.       I dag- 5. mars ankom jeg – riktignok med fly – Antakya som er dagens  navn pÃ¥ den gamle byen Antiokia. Her ble Jesu-tilhengerne for første gang kalt for “kristne” og verdens første kirke ligger her. Den skal jeg besøke i morgen. Stedet er nÃ¥ preget av en mengde flyktninger fra Syria. utenfor byen ligger store leirer.

Siden reisen min til klosteret i Sulaymania ble noe omstendelig, sale (takket være et tysk flyselskap som ble nektet å lande der) går altså ferden min om denne byen. Ikke så dumt for da får jeg med meg mer av verden. Men det førte til at jeg måtte ha en overnatting i Stocholm. 395 SEK inkl frokost! Bare en halv times gange fra jernbanestasjonen. Stedet var et nedlagt bad hvor omkledningsrommene var gjort om til hotellrom. Adskillig mindre enn en celle i Drammen fengsel og uten vinduer. Men sengene var gode og stedet var stille og rolig. Absolutt brukbart.

PS. Hvis sekken min dukker opp så si gjerne i fra. Her er den i alle fall ikke. Antagelig et sted mellom Stockholm og Istanbul

Her er en ikke helt velykket scanning av et leserinnlegg fra lørdag. Klikk pÃ¥ bildet, cialis sÃ¥ blir det bedre Ã¥ lese. Bildet er ikke av en av “Kvinnene i svart”. Det er av en palestinsk kvinne fra en annen demonstrasjon. Det er avisa som blandet sammen to bilder.

Siden seksdagerskrigen i 1967 har israelske bosettere spist seg inn pÃ¥ den okkuperte vestbreddene i strid med alle internasjonale lover. Israelere som flytter inn pÃ¥ Vestbredden fÃ¥r leie hus til 1/3 av markedspris, troche de fÃ¥r lavere skatt, medical og gratis skole og sykehus.  Infrastrukturen isolerer palestinske omrÃ¥der og det bygges som om de ikke eksister. Har man ikke papirer pÃ¥ at en eier huset- noe som mange ikke har pga krig og flukt – kan huset deres rives uten kompensasjon. 9000 hus er revet bare i Jerusalem de siste Ã¥rene.

At språk er makt kan Zakaria Odeh i den palestinsk menneskerettsorganisasjonen http://www.civiccoalition-jerusalem.org  fortelle. Nå begynner de israelske bosetterene å kalle de fortrengte palestinere for bosetter i det landet de har okkupert.

Når vi ser på kartet ser vi at de er i ferd med gjøre det slik. Men vi gir aldri opp håpet om at vi også kan bli sett på som likeverdige mennesker med rettigheter og trygget sammen med alle som bor her.

Zakarias viser her fram det blå Passet alle palestinere må ha.