En butikk midt i gamlebyen i Jerusalem selger T-skjorter av alle slag. En av dem ser slik ut.
Jeg kjøpte den ikke og så heller ingen andre som våget å gå med den. Tror neppe det ville ha falt heldig ut i passkontrollen ved utreisen.
Gjennom Jerusalems gamleby går Via Dolorosa, purchase smertens vei. Det var omtrent her Jesus bar korset. Men gata han gikk på den gangen ligger mange meter under nåværende gatenivå. Heller ikke var det noe overvåkingskamera som fanget opp det som foregikk på denne lidelsens veistrekning. Der via Dolorosa starter henger en rekke plaketter som viser de forskjellige stasjonene.
Skulle Jesus i dag ha tatt seg en tur fra sine venner Marta, cure Maria og Lasarus hadde han mÃ¥tte ta en lang omveg. Muren gÃ¥r i slynger rundt hele Jerusalem og det er langt mellom stedene der den kan passeres. Bildet er tatt fra verandaen i huset jeg bodde i. Oljeberget til høyre og muren sees tydelig. Husene pÃ¥ toppen en ulovlige bosettinger. De ligger pÃ¥ Palestinsk side. Men det skal det gjøres noe med. Muren skal nÃ¥ bygges om slik at den gÃ¥r rundt bosettingen – sÃ¥ blir det ennÃ¥ mindre igjen for den (kanskje?) nye staten.
En eldre kar jeg traff fortalte: – For noen Ã¥r siden tok det tre minutter for meg Ã¥ kjøre for Ã¥ besøke søsteren min. Etter at muren kom kan det ta fra 2 1/2 time og helt opp mot 6 timer. Jeg mÃ¥ kjøre en lang, lang omveg og gjennom flere kontrollposter. Det blir vanskeligere og vanskeligere for oss.
Et noe uklart bilde tatt fra et bilvindu midt i Jerusalem: En bit av muren som skjærer seg gjennom by og land. Noen har sprayet pÃ¥ følgende budskap: – HÃ¥nden som har bygget kan ogsÃ¥ rive den ned. Frihet for ALLE. Tiden er nÃ¥!
En bønn og et håp. Måtte det en dag bli slik i dette ulykkelige landet med så mye angst på alle kanter.
Det er smart å ha svarte vanntanker sammen med solpanel på taket. Da utnytter man solen og sparer dyrebar strøm. Det underlige er at det kun er hus hvor det bor palestinere som har slike. Bosetterne i nabohusa har ikke slike tanker på taket. Dessverre er årsaken ikke den at noen er mer miljøvennlige enn andre. Grunnen er den at palestinske hus har usikker vanntilførsel slik at de trenger et reservelager på taket. Vedlikeholdet av vannledninger er ikke noe problem i nabohuset. Nok et noe trasig eksempel på forskjellsbehandling som i dette tilfelle også er lett synlig.
En ting som imponerer er alle dem som nekter å gi opp håpet om at det er mulig å skape fred og forsoning mellom to stridbare og mistenksomme parter. En organisasjon som har holdt på i Jerusalem siden 1990 er den felleskristne organisasjonen Sabeel. Se hjemmesiden deres: http://www.sabeel.org/index.php)
Veggteppet pÃ¥ gangen tar vekk all tvil: Fred og hÃ¥p og kjærlighet er drivkraften. Sabeel er arabisk og betyr bÃ¥de “vei” “kanal” og “kilde”.
Hver torsdag kl 12 har de nattverdsgudstjeneste med de som jobber der (frivillige) og gjester som kommer innom.
Sabeel gir ut litteratur som belyser konflikten mellom jøder og palestinere, order kristne, online muslimer og søker å få løst opp både teologiske og politiske knuter. Noe som ikke er enkelt. Men noen gir ikke opp. Tro, håp og kjærlighet, men også fornuft preger deres arbeid.
– Tusen takk og ha det bra – sa hun og røpet at hun hadde norske besteforeldre. Hyggelig Ã¥ treffe norsk-amerikanere ogsÃ¥ i Jerusalem. Beklager, men navnet ditt har jeg alt glemt.
Israel har tre års verneplikt for menn og to år for kvinner. Noen kan tydeligvis ikke vente til de blir store nok. Lekebutikkene har et godt utvalg i våpen for de minste og en liten gutt jeg traff på en kveld hadde nettopp fått sitt første skytevåpen. Eller kanskje det bare var en utvidelse av arsenalet?
Rundt om i Jerusalem traff vi stadig pÃ¥ soldater godt bevæpnet. Det er ikke vanskelig Ã¥ forstÃ¥ frykten for attentat og uro. Likevel: Kan vÃ¥pen skape fred? Kan lange Ã¥r i de væpnede styrker skape trygghet? PÃ¥ kort sikt, there kanskje, healing men for framtida? Og framtida som starter med smÃ¥ gutter som sikter og skyter – bare en lek. En lek som følger ham oppover i livet til det en dag blir alvor. Blodig alvor.
Allerede kl 04.30 kommer de første arbeiderne. Vi er ved en av grensepostene i muren som slynger seg som en slange mellom Israel og Vestbredden. Tusenvis av palestinere bor pÃ¥ den palestinske sida og jobber pÃ¥ den israelske. Hver dag uke etter uke, unhealthy Ã¥r etter Ã¥r mÃ¥ de grytidlig opp og stÃ¥ i kø for Ã¥ komme igjennom. Det er full sikkerhetskontroll som pÃ¥ en flyplass. Den morgenen jeg var der somlet grensevaktene med Ã¥ Ã¥pne portene og det ble trengsel og sinne. Noen forsøkte Ã¥ presse seg fram og skapte irritasjon hos de andre. Det skjer ikke sÃ¥ rent sjeldent at folk kommer for sent pÃ¥ jobben nÃ¥r slikt hender og det er eksempler pÃ¥ at de da blir sagt opp. PÃ¥ israelsk side der jeg sto kom de endelig fram etter ca én time i kø. De stanset opp, tok pÃ¥ seg sko og belter, fikk sakene pÃ¥ plass i de smÃ¥ veskene sine og gikk videre til bussene som skulle ta dem til arbeidsplassene. Flere smilte og hilste høflig god morgen. De gav uttrykk for at de satte pris pÃ¥ at vi var der og observerte og hjalp til. En svært gammel mann som var Ã¥penbart syk kom. Gamle, barn og syke skal fÃ¥ gÃ¥ gjennom en egen sluse og slippe Ã¥ stÃ¥ i kø sammen med arbeiderne. Vaktene ville ikke slippe ham inn, men da en av vÃ¥re observatører snakket til dem og ringte “humanitarian hotline” og klaget, fikk han gÃ¥. Han var svært takknemlig. Et lite eksempel pÃ¥ at det nytter med internasjonal tilstedeværelse. En tilstedeværelse som ikke er populær hos myndighetene og som var en viktig grunn til at vi fem fra Norge denne gangen ikke fikk det visumet vi skulle ha. SÃ¥ ble det bare denne ene morgenen for meg. Men den gav meg et trist minne fra et land og folk som virkelig sliter med hverandre og pÃ¥ hverandre.
For dagen etter ved en annen grenespost hjalp det ikke hva vi sa da ei blind dame som skulle p̴ sykehus ble stoppet fordi hun hadde tatt med seg feil ID papir. Den hun hadde var for fredagen og n̴ var det torsdag. Hun hadde reist i mange timer. Hun hadde f̴tt sykehusopphold og hun ville ikke kunne rekke hjem og hente rett papir. Ingen n̴de fra de unge soldatene. Gammel og blind Рhar du ikke papiret som skal til s̴ spiller det ingen rolle. Hun var nok en stor sikkerhetsrisiko. Forst̴ det den som kan.
En kveld jeg var sammen med Phil og Barbara i teamet mitt kom vi i snakk med en butikkeier i Øst-Jerusalem. (Det er ikke han på bildet).
Mannen var 80 Ã¥r. Her er hans historie: Da jeg ble født plantet far et tre i hagen vÃ¥r. Huset vi bodde i og hagen med treet er der ennÃ¥. Rett bort i gata her. Men vi bor der ikke. Da krigen kom i 1948 valgte far og mor Ã¥ flykte med oss barna. Da vi kom tilbake fikk vi beskjed om at vi ikke kunne fÃ¥ huset igjen – fordi vi hadde flyktet. Vi har papirer pÃ¥ at det er vÃ¥rt. Jeg har ennÃ¥ nøkkelen til huset. NÃ¥ bor det en jødisk familie der. For noen Ã¥r siden gikk jeg bort til huset vÃ¥rt og fikk lov til Ã¥ se det igjen. Det kommer jeg aldri til Ã¥ gjøre mer. Det er for vondt.
Min historie er bare en av mange slike. Overalt er det familier som aldri kan flytte tilbake til husene sine. Men nøklene, pills dem beholder vi!              Treet far plantet er stort nå.
I dag, and da meldingen om at den flotte og fargerike skuespilleren Lars Andreas Larsen er død, try mÃ¥ jeg fortelle om en artig episode fra 1996. Jeg var prest i Frogner menighet pÃ¥ beste Oslo vestkant. En dag skulle jeg innom et lite trykkeri som lÃ¥ et stykke fra kirken og i det jeg skulle parkere rygget jeg uheldigvis inn i en bil som sto der. Jeg gÃ¥r inn i trykkeriet og sier til dem som er i der: – Ergerlig ogsÃ¥, treat tenk jeg klarte Ã¥ bulke en bil nettopp. Lars A. Larsen stÃ¥r der og spør – Hvilken bil? Jeg peker ut av vinduet og dermed setter han i gang med Ã¥ skjelle meg ut etter alle nordlandske oppskrifter pÃ¥ utskjelling. Det viste seg at bilen tilhørte: – kjæresten min , din…. etc. Det var en fantastisk oppvisning i røft sprÃ¥kbruk. Riktig en ekte nordlending verdig. Da han endelig roet seg sa jeg: -Ja, vi har jo møttes før vi to. Jeg sÃ¥ deg i begravelsen til Lysmesteren pÃ¥ Nationaltheatret her om dagen.  – Hva, kom det ganske spakt, – du er jo presten! Han syntes dette var noe pinlig og ba pent om unnskyldning for sprÃ¥kbruken. – Helt i orden, repliserte jeg. – Dette har vært en stor opplevelse. Vi ble riktig gode venner og senere pÃ¥ dagen var jeg hjemme hos kjæresten og skrev skademelding. Ble traktert med kaffe og stor vennlighet.
Så hvil i stor fred Lars Andreas Larsen. Det var en ære å bli utskjelt av deg. Det kommer jeg aldri til å glemme.
