Aljazeeras engelskspråklige sending er god. Svært imponert over hvordan de dekket valget i USA. Et par minutter etter at jeg slo på sendingen 0600 kom en hyggelig tekstmelding med valgresultatet fra min yngste sønn. Da var kl 0500 i Norge. Så tidlig er det nok lenge siden han har vært oppe. (Unnskyld Børge)
Dagen i dag har jeg tilbrakt i en verden som ikke skulle vært tillatt.
Jeg har vært i flyktningeleirer før, så jeg vet litt om hvor trist det er. Men 60 år – 20.000 mennesker presset inn på én km2 – det er ufattelig. Bourj El Barajneh er én av tolv i dette landet. 400.000 palestinere i alt. Mange helt fra 1948. Likevel forteller en dansk hjelpearbeider jeg har møtt på hotellet at leirene lenger sørpå er mye, mye verre.
Leieren ligger inneklemt i en bydel noen få km fra sentrum. Siden den skal være midlertidig(!) har de ikke vann eller elektrisitetsforsyninger. Men de har fikset dette selv med egne ledningsnett og vann koplet til fra det offentlige nettet.
Ikke minst strømforsyningen skaper mange farlige situasjoner. Men farligere er håpløsheten. Barn ned i 7 års alderen lider av depresjoner.
Har dere fremdeles håp spør jeg Olfat Mahmoud, den palestinske kvinnen som leder et arbeid for kvinner i leieren. Mister vi håpet er katastrofen der, svarer hun, men håpet vårt fryser. At det skal bli bedre med ny president i USA er det få som våger å tro. De er blitt skuffet så ofte.
Jeg var innom en skole og en barnehage og så de nydelige ungene sammen med de flotte kvinnene som arbeider der. En liten takterrasse var lekeplassen. Ingen løkke, ingen grønn flekk å sparke ball på. Bare trange smug. Så trange at to personer har vansker med å passere hverandre flere steder. Er det merkelig at enkelte ungdommer begynner å kaste stein, eller det som verre er?
21 årige Jamal, ei nydelig palestinsk jente var guiden min rundt om i smugene. Hun er student og lærer i barnehagen. Hun tok meg med til de underligste steder, bla en liten kafé hvor hun spanderte lunch på meg. Ikke tale om at jeg skulle betale. Nei, en gjest betaler ikke! Umulig å komme med motargumenter der. Så gikk vi til nærmeste nabolag hvor Hizbollah holder til. Der bygges det en mengde blokker som erstatning for dem israelerne bombet i 2006. jeg hører helikopterlyder i hodet mitt ennå, fortalte hun og la til: Ikke fotografer her. Du blir observert hele tiden. Men Hizbollah er ikke som dere i vesten tror. De gjør en masse godt for folk.
Jeg så en god del menn i Hizbollahuniformer,men de var ikke bevæpnet. Dette i motsetning til alle de andre. Mener å ha sett 3 forskjellige bevæpnede grupperinger + UNIFIL (FN). Den ene er den Libanesiske hæren, hvem de to andre er har jeg ikke fått tak i.
Jeg er igjen ved havet. Bølgene skvulper, det er en mild, behagelig og fredelig kveld. Men et helikopter sirkler over byen og 5 km herfra skal 20.000 mennesker legge seg. Du forstÃ¥r, noe av det verste for oss er at vi har ikke noe privatliv. Vi bor to – tre familier i samme leilighet og alle hører alt.
Jeg er alene i et hotellrom med eget bad. God natt.
Dagen i dag var satt av til å komme seg gjennom Jordan til Egypt. Men når veien går rett ved Petra, there så måtte jeg jo kikke på den. Grottebyen er nettopp kommet med på den nye lista over verdens 7 underverk. Da jeg på lørdag gikk rundt i Baalbeks romerske tempelruiner i Libanon så jeg fire andre turister. I dag vasset jeg i 4000 og de var alle fra Frankrike virket det som. Til tross for det angrer jeg ikke på turen. Det var imponerende. I natt sover jeg i Aqaba og i morgen går båten over til Egypt hvor jeg skal møte min Niese Kristin Laugerud som bor i Dahab ved Aqababukta. Det gleder jeg meg skikkelig til.
